Middelalderbyen
St. Hallvard og Oslo
Av arkeolog Petter B. Molaug
St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler i 1043, skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Hvordan og hvorfor havnet han i Oslos byvåpen?
I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og reiste ofte rundt med kongen. Fra ca.1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo, og i 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.
Det var kongen som etter alt å dømme finansierte dette, Sigurd Jorsalfare. Men kirken trengte en helgen, slik som domkirken i Bergen som ble viet til St. Sunniva og slik som Kristkirken i Trondheim med St. Olav. Valget falt på Hallvard, som var gravlagt ved Olavskapellet på Husaby, Hallvards hjemsted. Han hadde da for lengst fått helgenstatus. Det ble laget et flott skrin, en kiste, til Hallvard, og han ble plassert ved høyalteret i den nye kirken.
Seglavtrykk fra 1300-tallet med St. Hallvard
Bakgrunnen for Hallvards helgenstatus var hans gode gjerning med å forsøke å redde den forfulgte kvinnen, som ifølge legenden var en gravid trellkvinne, fra de mannlige forfølgerne som feilaktig beskyldte henne for å ha stjålet. Dette var en god kristen gjerning i en overgangstid mellom hedendom og kristendom. Hallvard var selv oppdradd som kristen. Men ikke minst forklares helgenstatusen ved undrene som fulgte. Ugjerningen ble forsøkt skjult av drapsmennene ved å senke liket i sjøen. En kvernstein var søkke. Men liket fløt allikevel opp og ble funnet av Hallvards slektninger. Moren hans var kusine (datter av søsteren til moren til Olav Haraldsson (St. Olav) og Husebygården var en storgård. Ifølge en av legendene skjedde det jærtegn ved funnstedet på stranden og ved graven hans i for av et himmelsk lys og en søt duft. Ved graven sprang det opp en kilde som viste seg å ha helbredende kraft. Allerede historieskriveren Adam av Bremen omtaler St. Hallvard i sitt verk fra 1070.
St. Hallvard ble etter hvert ikke bare domkirkens viktigste helgen, men også byens skytshelgen. På et bysegl (voksavtrykk) fra tidlig 1300-tall, kong Håkon 5s tid, er St. Hallvard fremstilt sittende på to løver mens han holder opp sine martyrtegn, møllesteinen og tre piler. Under føttene hans ligger en mann iført en våpenskjorte. Dette er antagelig en av skurkene som blir trampet under fot, som en symbolsk fremstilling av at det onde er blitt overvunnet. Dette er en vanlig symbolikk i middelalderens kristne billedbruk.
I 1632 ble byvåpnet forandret. I det protestantiske Christiania kunne man ikke ha en katolsk helgen. St. Hallvard ble omdannet til Fortuna, lykkens gudinne med en soldat i full rustning under føttene. I 1890-årene ville man lage et nytt byvåpen, og man gikk tilbake til middelalderseglet. Men den litt utydelige figuren under Hallvards føtter ble mistolket til å være kvinnen som Hallvard forsøkte å redde. Oslos nåværende byvåpen er fra 1924 og baserer seg på tankene fra 1890-tallet. Det viser St. Hallvard på en løvehodetrone med kvernsteinen og de tre pilene i hendene. Under føttene hans ligger kvinnen som han reddet.
St. Hallvards handling for snart 1000 år siden viser nestekjærlighet og uselviskhet som også er viktig i dag. Derfor trekkes de frem ved markeringen av St. Hallvards dag 15.mai også i dagens Oslo.