Oslo – Christiania – Kristiania – Oslo
- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Oslo – Christiania – Kristiania – Oslo
Av Petter B. Molaug
Navnet Oslo fikk byen sannsynligvis av gården som lå på stedet. Det er sammensatt av gammelnorsk ló som betyr lavtliggende engslette og ås (áss), enten fra Eikaberg/Ekeberg eller fra de norrøne guder æsene, i entall (gml.no) áss. Navnet hadde byen i over 600 år, og igjen 100 år, fra 1924 til i dag. Og noe nytt navneskifte er neppe aktuelt.
Vikingtid og det eldste Oslo
Kart over transportruter i jernalderen. Moderne navn. Etter Erik Schia.
Oslo ligger innerst i en fjord som sted-vis er ganske trang for båttrafikk. Det er lite som tyder på at det før vikingtiden var noen omfattende handel med fjer¬nere områder, slik som det var med steder lengre ute i fjorden, slik som Kaupang i Tjølling i Vestfold. Det var viktig å ha kontroll over båttrafikken der fjorden var smalest, og det kan hende at ingen hadde dette over lengre tid før i siste del av vikingtiden.
Sentralgården i vikingtiden var sann-syn¬ligvis Aker gård. Navnet betyr rett og slett åker, og med et slikt navn er det antatt at dette var den viktigste gården i bygden tilbake til eldre jernalder. Vi vet at den tilhørte kongen i tiden da det ble reist en kirke her på midten av 1100-tallet. Den blir omtalt som fylkeskirke
Bakerst gården Oslo. Foran kongs¬¬gård og havn ved Alna, samt den eldste Clemens-kirken. M. Brochmann
for nordre del av Vingulmork, men dette er ikke skriftfestet før på 1200-tallet.
Men det var vanskelig å transportere større mengder gods til og fra Aker gård. Akerselva, i middelalderen kalt Frysja, var lite farbar med båt, og ikke lengre opp enn til Nedre Foss. Ønsket fra kongens side var nok å etablere en bedre havn, og det er slik det er rimelig å tolke at området ved munningen av elven Alna ble valgt. Her ble det bygget både kirke (Clemenskirken) og kongs-gård.
Men hvordan gikk det med gården som sannsynligvis het Oslo? Arkeologiske utgravninger viser at det på 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet har ligget en åker i området nord for Hallvardska¬te¬dralen. Hvor langt åkeren med tydeli¬ge ardspor (pløyespor) har strukket seg mot syd og sydvest vet vi ikke. En sannsynlig gjetning er at gårdsbebyg¬gelsen har stått der hvor Hallvardskir¬ken og vest for denne bispegården ble anlagt.
På 1000-tallet ble det på området for åkeren funnet mange spor av smievirk-somhet. Dette er det samme som ble funnet like nordøst før kongsgården på Øra ved munningen av Alna. Stormenn hos kongen og i kirken trengte hånd-verkere som kunne sørge for laging, bearbeiding og vedlikehold av våpen, utstyr og prydgjenstander.
Noen viktige ferdselsveier over land, gårder og elver i Osloarherad.
Oslo i middelalderen og frem til 1624
Oslos takmark i middelalderen markert med stiplet linje, ut fra stedsbetegnelser i skriftlige kilder. Gårder markert med punkter. Med lyst grønt er markert broer. Aker gård, Akershus og Hovedøya er markert med sirkler. Erik Schia med tillegg.
Oslodalen ble kalt Osloarherad på midten eller i siste halvdel av 1200-tallet. Vi vet ikke om det het det ut fra navnet til gården Oslo eller om det hadde utgangspunkt i Oslo da det var blitt en by. Bymessig bebyggelse er kjent i deler av byområdet tidlig på 1000-tallet. Vest for Osloarherad lå Bergheimsherad, med skillet ved dagens Lysakerelva, den gangen kalt Fod (som betyr grense). Vest for Bergheimsherad lå Skogheimsherad, dagens Asker. Det er mye som tyder på at inndelingen var tidlig.
Byen Oslo vokste i omfang og størrelse, og mer og mer av sentralfunksjoner for det sentrale området i Øst-Norge ble samlet her. I tillegg til kongsgård og bispesete kom det sysselmenn som hadde sete i kongsgården og lagmenn i egne lokaler i byen. Byen hadde et eget rettsområde, Takmarken. Den omfattet også større deler av Bjørvika, men ikke Hovedøya og ikke området på vestsiden av Bjørvika med Akersneset. Og det strakk seg i nord ikke så langt vestover som til Fry¬sja. Men borgere, kongen og ikke minst de kirkelige institusjonene eide også gårder og gårdparter langt utenfor Tak¬marken. F.eks. eide Nonne-seter kloster sentralgården Store Aker preste¬gård og fikk også inntekter fra Aker gård sine jordeiendommer.
Oslo har vært regnet som en by som særlig hadde sin økonomiske basis i landskyldinntekter, dvs. avgifter som ble betalt av bønder som drev gårdene til jordeierne. Disse bodde ofte i byene som Oslo. Inntekter til kongen kom også i form av bøter og leidangsskatt. Men handel spilte en stadig større rolle for byen. Landskyldvarene ble gjerne solgt, etter bearbeiding. Håndverkere ble det stadig flere av, og både byens egen befolkning og folk som bodde i områdene omkring Oslo lå slik til at transport til lands lettest fant sted i vinterhalvåret med hest og slede, mens transport til vanns var enklest i sommerhalvåret. Om vinteren var det markedstid.
Politisk og når det gjelder makt har Norge gjennom middelalderhistorien vært delt i landområder som har for-holdt seg spesielt nær til forskjellige andre land. Bergen var gjennom hele middelalderen landets størst by i folketall og klart viktigste handelsby. Byens interesser var vendt mot vest, men også mot syd pga tørrfiskeksporten og handelen med kontinentet. Trond¬heim hadde kontakt nordover og var sentral midt i landet og som Norges erkebispesete. Oslo og Tønsberg hadde sine interesser vendt mot syd og øst, dvs. mot Danmark og Sverige.
På midten av 1200-tallet, da Noregs-veldet var på sitt største og Bergen var den viktigste norske styringsbyen, ble Håkon Unge, Håkon Håkonssons sønn og medkonge den som etter hvert engasjerte seg politisk og militært i forholdet til Sverige. Det er svært sannsynlig at han i perioder hadde tilhold i kongeborgen i Oslo. Han døde i Oslo og ble gravlagt i Hallvardskate-dralen i 1257.
Av eksportprodukter fraktet ut fra Oslo var det i middelalderen særlig huder, skinn og pelsverk, kanskje smør og i tidlig tid kleberstein og jern. Det ble i senmiddelalderen en stadig økende eksport av trevarer. Det var imidlertid ikke fri konkurranse, men reguleringer, slik at kjøpmennene som satt i byene ofte fikk enerett for visse typer handel og eksport. Spesielt ble dette viktig på 1500-tallet og senere.
Det ble satt sterke begrensninger for eksport fra andre enn kjøpmennene i Oslo av tømmer og tre¬last, og disse byborgerne opparbeidet seg stor kapital. Tømmer ble bearbeidet med vann¬drevne oppgangssager. Slike ble det mange av i Frysja, men kjøp¬menn i Oslo eide også sager i de om¬kring-liggende områdene. Men trelasten skulle gjerne innom Oslo havn for kontroll og så losset om bord i båter, særlig til Nederlandene, England og Skottland. Av hollenderne ble byen kalt og skrevet Ansló.
Brannen i 1624 og Christiania
Brannen 17/8 kan ha blitt påsatt. 4 kvinner ble anklaget for brannstiftelse og hekseri. Tre av dem ble dømt og henrettet. Akershusborgen spilte en avgjørende rolle når det gjelder opp-rettelsen av den nye byen (se egen artikkel). Det var flere som hadde interesse av at byens befolkning flyttet over til området inntil Akerhusborgen.
Men når det gjaldt næringsvirksomhet, handel og skipsfart fortsatte det videre etter 1624 med stadig mer vekt på trelasteksport.
Utsnitt av «Carte von Agershuus und der Stadt Christiania». Ca.1720. Sagtomtene lå øst for munningen av Akerselva. Grunne områder er markert på original¬kartet
Mengden av sagflis fra oppgangssagene økte, og strandkanten nordligst i Bjør¬vika ble kalt Sagbanken øst for Akers¬elva, og det lavtliggende området vest for Akerselva nærmest fjorden ble kalt Vaterland, nederlandsk for «Vannland».
Forsøkene på å lede munningen av elven stadig lengre ut i Bjørvika for å hindre tilslamming med sagflis førte til at økende områder bak elveforstøtnin-gene ble grunne, og stadige nye elve-forstøtninger ble satt lengre ut. I 1855 var forstøtningen langs vestre elvebredd kommet helt ut til dagens sydende ved «Sukkerbiten». Det ble bygget store laftekasser på begge sider av elven, og nytt landareal ble vunnet. Dette gav store arealer knyttet til sjøfart og trans¬port, og til industriformål.
Oslo ekspanderte i havneområdet, med stadig nye fabrikkområder som benyttet vannkraften og i siste halvdel av 1800-tallet til arealer for enda en ny trans¬port¬metode, nemlig jernbanefrakt. Jernbanen ble bygget på østsiden av Akerselva, i et område som før var vann. Men fordi mudder og sagflis, samt landhevning gjorde det stadig grunnere (det ble kalt Grundingen), ble det på midten av 1800-tallet fylt igjen for å bli fundament for jernbanespor, fra 1854 Hovedbanen Christiania – Eids¬vold. Det ble en stadig mer effektiv kobling med jernbanespor mellom havnen og den nye jernbanestasjonen med godshus og servicebygninger.
Byområdet som ble forlatt til fordel for åker og eng etter 1624 ble nå igjen fylt av næring og transport, og det ble igjen lastebrygger på Østsiden av Bjørvika, nå kalt Bispevika.
Fra Christiania til Kristiania
Christiania hadde på midten av 1800-tallet for lengst vokst ut over grensene for Christian IVs by, det vi kaller for Kvadraturen. Det var ikke bare arealer for fabrikker og næringsvirksomhet, stadig større forsteder, men også helt nye bydeler med representativ bebyg-gelse og til og med et nytt bysentrum, strekningen fra det nye kongeslottet, via Universitetet og Nasjonalteateret til Stortinget og inn i Kvadraturen. Strek-ningen fra Slottet ble anlagt i 1840. Den ble i 1860 slått sammen med gaten som i sin tid gikk på innsiden av byvollen, samtidig med reisingen av Stortings¬byg¬nin¬gen. Den nye paradegaten kan sees på som en understreking av den norske uavhengigheten fra Danmark, og den bygget opp mot 1905.
Skiftet fra dansk gammel skrivemåte av bynavnet til fornorsket var en del av den samme typen endring. Samme type fornorskning i skrivemåte skjedde i en rekke andre norske byer og steder på denne tiden. Skrivemåten Kristiania ble innført for statlige myn¬digheter i 1877, mens Kristiania med K først ble innført i Christiania i 1879.
Kart over Christiania med havnen fra 1843. Vann er markert med blått. På vest¬siden av Akerselva lå «Slusen». Utenfor den ble Nyland etablert i 1869. På østsiden het det Tomtekaia, men fra 1875 Paulsenkaia etter H.A.H. Paulsen, kalt Kølapålsen. Han drev om¬fattende kullhandel her.
Fra Kristiania til Oslo
I 1924 skulle det markeres 300 års jubileum for Kristianias grunnleggelse og Oslos brann i 1624. Det var søkt om kommunale midler til stor folkefest i byen. Dette ble det ikke noe av. Den «er bortfaldt paa grund av navneskiftet og den uenighet, der har været om dette». Men det ble i stedet en stor anlagt ut¬stilling på Akershus slott som ble åpnet 12. september i 1914 og ble bekostet av Kristiania kommune. Utstillingen ble ordnet som «en fremstilling av byens vekst og utvikling fra middelalderen til våre dager, illustrert ved bykart, byg-ningsmodeller og statistikk, om mulig ordnet kronologisk i en rekke rom».
Og hvordan gikk det med navnesaken som det var så stor uenighet om? 4. juli 2024 vedtok Odelstinget at byen som nå heter Kristiania fra 1. januar 2025 skulle hete Oslo, og dette ble vedtatt av kongen i statsråd 11/7. Dette gjorde at bydelen Oslo måtte hete Gamlebyen. Oslo skole måtte skifte navn til Gamle-byen skole og Oslo gravlund ble til Gamlebyen gravlund. Oslo hospital beholdt imidlertid sitt gamle navn.
