HVEM VAR ST. HALLVARD?

av Petter B. Molaug

St. Hallvard i middelalderen

Hallvard Vebjørnsson vokste opp på gården Huseby i Lier ved Drammens-fjorden. Hallvard var i slekt med Olav Haraldsson (Olav den Hellige) og fetteren til Harald Sigurdsson Hardråde. Hallvard ble drept i 1043, og det ble knyttet fortellinger om mirakler til hans død. Blant annet fløt liket hans opp på tross av kvernsteinen som han var senket med ned i vannet.

I 1053, 10 år etter Hallvards død, ble hans levninger flyttet fra Lier til Oslo og plassert i Mariakirken ved kongsgården. Det er antatt at det var kong Harald Hardråde som stod for denne overflyttingen og sannsynligvis byggingen av denne trekirken. Hensikten kan ha vært å øke byen Oslos prestisje.

I 1125 ble Hallvard gjort til Oslo bispedømmes vernehelgen, og trolig da, eller noe før, begynte man å bygge den nye domkirken som ble viet til St. Hallvard. Og Hallvardskatedralen (bildet under t.h.) ble den største og fornemste kirken i Oslo med St. Hallvards skrin plassert i høykoret. St. Hallvard var Oslos vernehelgen gjennom hele resten av middelalderen.

St. Hallvard i Oslos bysegl ca. 1300.

Hallvard etter reformasjonen
Hallvard mistet sin status som helgen ved overgangen til protestantismen i 1537. I noen fremstillinger ble han gjort om til Fortuna, lykkegudinnen, men med de tre pilene som drepte St. Hallvard og kvinnen han prøvde å berge i behold. I stedet for kvernsteinen som skulle holde ham skjult i bunnen av fjorden, kom en seiersring som er kjent på fremstillinger av seiersgudinnen Victoria.

Hallvardskatedralen, Bispeborgen til venstre.

I 1892 mente Christiania kommune at Norges hovedstad måtte få et offisielt byvåpen. Da var det på tide å gripe tilbake til middelalderbyens historiske byvåpen med St. Hallvard som byens beskytter. Han hadde kjennemerkene kvernsteinen som han ble forsøkt senket med og de tre pilene som han og den uskyldige kvinnen ble drept med. At mennesket under Hallvards føtter på middelalderens fremstillinger var en mann, trampet under fot av helgenen på en løvetrone, ble ikke tolket riktig i 1892. På det seirende utkastet til byvåpen, slik det ble fremstilt av K. E. Döpler, var mennesket fremstilt som en kvinne, hun som ble drept sammen med Hallvard.

Oslo byvåpen tegnet av K. E. Döpler i 1892.

Til 300 års-jubileet for Kristiania og navneskiftet til Oslo i 1924 moderniserte Børre Ulrichsen Döplers byvåpen. Kvinnen ble nå fremstilt naken, og i Oslo rådhus på Alf Rolfsens storslåtte veggmaleri ble kvinnen fremstilt naken med yppige former. Alt fra 1890 ble St. Hallvard fremstilt i bilder og skulpturer i byen.

St. Hallvard pryder fortsatt mange bygninger i Oslo. Oslo Byes tidsskrift ble gitt helgenens navn i 1915. Og i 1930 fikk selskapet St. Hallvard som logo, men uten tronstol og uten kvinne under føttene.
Oslo kommunes logo til bruk på brevark m.m. i 2019 ble fremstilt uten tronstol og også uten menneskefigur under. Men byvåpenet er fortsatt det samme som fra 1924, og dette ble også i 2004 å finne på mange av byens kumlokk.

Hvordan minnes St. Hallvard i dag?
Helgenen St. Hallvards dag er 15. mai, hans dødsdag. Fra 1993 ble det enighet mellom en rekke organisasjoner og Oslo kommune om å markere dagen i Gamlebyen. Det ble særlig lagt vekt på å sette fokus på Gamlebyen, stedet der Oslo by lå i over 600 år, og på St. Hallvard som kristent og moralsk forbilde. I 1996 ble foreningen St. Hallvards dag stiftet, med medlemmer som representerte Gamlebyen og Grønland menighet, Oslo domprosti, interesseforeningen Oslos middelalder (nå Middelalder-Oslo), Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo byes vel, Oslo Bispedømme, St.Halvards menighet og Ladegårdens middelalderkontor. I årene frem til 2024 fikk St.Hallvards dag årlige midler fra Oslo kommune, Kulturetaten. Fra 2025 er arrangementet dessverre blitt redusert i omfang og den kommunale støtten har uteblitt. Men 15. mai markeres fortsatt som St. Hallvards dag med kirkekonserter, pilgrimsvandring, musikalske innslag. Og ikke minst ved at foreningen Middelalder-Oslo på denne dag deler ut sin ærespris - Gangvaktstaven - til en person, forening eller institusjon som har gjort en ekstraordinær innsats for å ta vare på middelalderbyen Oslo.

ÅRETS GANGVAKT 2026 BLE STINE TORBERGSEN!

Hvert år på St.Hallvards dag 15.mai deler foreningen Middelalder-Oslo ut prisen Årets gangvakt til en person eller institusjon som har arbeidet for Oslos middelalder på en måte som er i tråd med foreningens formål.

Stine Torbergsen fra Kulturetaten i Oslo er årets mottaker av Gangvaktprisen. Stine er programleder for Middelalderbyen, bl.a. Middelalderparken.

Gangvaktstaven ble utdelt av foreningens styreleder Odd Einar Dørum. I talen sin la han stor vekt på det gode samarbeidet mellom Stine og foreningen.

På bildet ser vi Stine flankert av hhv Odd Einar Dørum til høyre og Petter B. Molaug til venstre foran sjøhus 2. Molaug er leder for foreningen St. Hallvards dag og styremedlem i foreningen Middelalder-Oslo. 

Foto: Birgitte Sandve, Kulturetaten.

Middelalderparken, sjøbodene og Vannspeilet

av Petter Molaug

Middelalderparken skal gjøres ferdig som en del av avtalen mellom BaneNOR og Oslo kommune. Da blir ansvaret for parken overført fra BaneNOR til Oslo kommune. Når dette blir, er fortsatt ikke bestemt. Det er også andre deler av middelalderbyen som venter på at BaneNOR skal gjøre seg ferdig. I nord er det Barokkhagen over jernbanekulverten til Follobanen og vernebygget over nordfløyen i Bispeborgen. I sør er det markering av Alnaelvas løp fra Geitabru og ned til Vannspeilet.

Vi gleder oss over at Middelalderparken har fått gress, og at det er plantet trær flere steder. To av middelalderens viktigste gateløp, Vestre strete og Clemensallmenningen, er markert med trebrolegninger og har fått diskrete gatelys. Laftebygninger fra middelalderen skal markeres der hvor det ble funnet deler av slike ved utgravningene for jernbanen på slutten av 1800-tallet. Men Middelalderparken og middelalderbyen for øvrig vil ikke være ferdig når overføringen skjer. Det er meget som fortsatt vil stå igjen og som vil være opp til Oslo kommune å sørge for. Og det vil være behov for midler fra private, både stiftelser og selskaper. Trær plantet langs Bispegata. I bakgrunnen til høyre sykkelstativ og toalett ved inngangen til parken fra Bispegata. I bakgrunnen til venstre er Bispekilen. Her er det siktlinje fra Oslo torv mot Akershus festning. Dessverre er det trær langs kong Håkon 5s gate rett i siktlinjen.

Det har lenge vært planlagt å bygge et middelalder havnemiljø ved Vannspeilet. Strandkanten til Vannspeilet skal illudere sjøbredden av Bjørvika slik den kan ha vært rundt år 1300. Den gangen var det mange sjøhus og naust langs sjøbredden og brygger ut i Bjørvika. Det er bestemt at det ikke blir flere enn fem sjøhus i havnemiljøet, og at disse skal stå ved enden av Clemensallmenningen, en brygge som gikk ut i dagens Vannspeilet. Denne bryggen ble i middelalderen kalt Clemensbryggen.

De første to sjøhusene ble ferdig bygget utvendig i 2024 og 2025. I årene 2027 til 2028 skal det bygges ytterligere tre. Sjøhus nr.3 har stiftelsen Oslo middel-alderby satset på å finansiere byggingen av. Den er anslått å koste ca. kr.4 mill. Den er tenkt å brukes som et lokale for møter og til andre formål. Det var ønsket at det skulle ligge kopier av mindre middelalderbåter på Vann-speilet. Den første slike, Norild, ble ferdig i juni 2019 og lå i Vannspeilet der et halvt års tid før den ble fraktet med lastebil til Maritimt museum på Bygdøynes. Der har den fått rigg og har ligget i sjøen siden. Når skal den tilbake til Middelalderparken?

Norild på Vannspeilet, godt passet på av svanen. I bakgrunnen Munchmuseet bak Kong Håkon 5s gate. Her er det nå bygget opp en stor rekke med nybygg siden 2019, da dette bildet ble tatt.

Man kan også se det slik at det ikke er en målsetning at parken skal bli gjort helt ferdig. Man kan heller tenke at Middelalderparken aldri vil bli helt ferdig. Men uansett må den fortsatt være en historisk park, en park med tilbud til Oslos innbyggere for tilreisen-de og en park for nærmiljøet.

Utsnitt av bilde av Oslos bebyggelsen ned mot Bjørvika i 1324. Tegning av Ole A. Krogness for NIKU.

Frid Ingulstad (1935-2026)

Forfatteren Frid Ingulstad døde 9.mai. Hun ble 90 år.

Foreningen Middelalder-Oslo tenker med takknemlighet på hennes innsats for foreningen og for å spre interessen for middelalderen, både til voksne og barn.

Frid Ingulstad var «gudmor» for klubben Middelalderbyens Barn, som startet 15. mai 2019 som en underavdeling av foreningen Middelalder-Oslo. 

Hennes hilsen til nye medlemmer lød slik:
«Oslo i middelalderen var en spennende tid. Og dess mer du lærer, dess mer spennende blir det. Jeg ønsker deg velkommen i klubben Middelalderbyens Barn og kan love at du har mye å glede deg til.»

Middelalderbyens Barn har hatt en rekke arrangementer omvisninger og turer, men etter perioden med covid har den dessverre ikke fortsatt som en egen klubb, men er blitt erstattet av familiearrangementer.

Frid Ingulstads innsats minnes med glede og takknemmelighet!