Middelalder-Oslo

Tjoringsledd av tre brukt sammen med klave til tjoring av ku.

Tjoringsledd av tre brukt sammen med klave til tjoring av ku

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Blant de eldste funnene fra middelalder-Oslo er en balansearm til en skålvekt. Den er laget av kobberlegering, er stangformet og vel 21cm lang. I midten er et opphengningshull. Her har vært festet en lenke eller snor som balansearmen har vært holdt i. I begge ender av stangen er det hull der vektskålene har hengt, sannsynligvis hver i tre lenker. Bare armen er bevart.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Hjulrokken ble først vanlig på 1700-tallet. Før dette ble tråd spunnet med håndten. Håndten kan man i dag kjøpe i f.eks. Husfliden, men disse er annerledes enn de vanlige tenene i middelalderen, selv om prinsippet for bruken er det samme. Den gredde ullen (karder var ikke i bruk i middelalderen) ble festen på en rokk, en stor, forseggjort pinne som ble holdt under armen. Ullen ble festet i en krok eller et hakk på tenen. Tenen er smal og spiss og uten ujevnheter. Tornerose ble som kjent stukket med en ten.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Alle skårene på fotografiet er fra samme kanne. Lengst til venstre ser vi munnings-randen og dekoren rundt halsen med 4 riddere eller konger til hest utført i plastisk dekor. Vi ser tydelig de lange, trekantete skjoldene med dekor. Hestene har et klede, skaberakk over seg. Ved siden av rytterne står de bevarte restene av kannens buk og bunn. Øverst er en del av den avbrukne skjenketuten. På buken er det pålagt dekor med jakthunder eller rovdyr eller begge deler.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Skrivekunsten var ikke noe som hver mann behersket i middelalderen, og det var forskjell på skriving. Runer var det vanligste, og vi finner innskrifter på pinner, merkelapper og suppebein. Mange slike er funnet ved utgravningene i Oslo. Kniven var skriveredskapet for runer. Kirkens menn brukte latinske bokstaver, og det var slike, gjerne i form av majuskler og minuskler som ble brukt ved skriving av manuskripter og dokumenter. Her ble det brukt pensel og fjærpenn, helst på pergament. Men det fantes også en tredje skrivemåte, å bruke vokstavle.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

En vanlig funngruppe ved utgravningene i Gamlebyen i lag fra 1100-tallet frem til 1500-tallet er noen flate steinheller med rifler på begge sider. De er aldri hele, men blir funnet i fragmenter. Men ut fra den buete ytterkanten er det som regel lett å beregne størrelse og form. Hellene har vært runde med en diameter på opptil 55cm. Det var ikke noe rart at disse hellene kunne gå i stykker. De er gjerne bare 7mm tykke og ble utsatt både for støt og varme.

Av arkeolog Petter B. Molaug

I middelalderen var det i Norge få veier utenom byene som egnet seg for hest og kjerre/vogn. Det som gjaldt den gangen, var gang- og ridestier i sommerhalvåret og veier og strekninger som egnet seg til transport med hest og slede på vinterføre. Transport til og fra Oslo var preget av at vinterføre var best for transport til lands, dvs. til og fra områdene i vest, nord og øst. Transport mot syd og til fjerntliggende mål var enklest i sommerhalvåret, først og fremst på Oslofjorden.

Noen av veiene til lands og til vanns til og fra Oslo i middelalderen
Veier til Oslo i middelalderen
Mot syd var det gang- og ridevei over Ekeberg, via Ljabru og videre sydover over Grønliåsen til Haugsbru i Oppegård. Fra Ljabru til Haugsbru har veien status som oldtidsvei og er fredet. Det finnes åtte gravrøyser fra jernalderen inntil veifaret. Det var også vei fra broen over Kverner og opp over Ryen og fra Bryn (Bruvin) og forbi Skøyen og Østensjøvannet.
Den korteste veien fra Oslo mot nord til fots og til hest var gjennom Nordmarka. Men diskusjonen om hvor veiene i middelalderen gikk til lands ut fra Oslo har siden midten av 1990-tallet vært sterkt farget av arbeidet med å kartlegge og tilrettelegge pilegrimsledene. Og disse var det ikke noen planer om å la gå gjennom marka.

Oldtidsveier p GrnlisenVeifarene var i sin tid ikke spesielt anlagt for pilegrimer i vårt område, men var de vanlige veiene brukt av folk, tjodveiene(Þjóðvegr=folkevei). Disse veiene er omtalt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og bestemmelsene der bygger på det som var skrevet i de eldre landskapslovene. I landsloven var det bestemmelser om vedlikeholdsplikt for den som eier marken der veien går eller om veivedlikehold for bygdelaget. Dette gjaldt både sommervei og vintervei, samt broer og båtfrakt over vann. Tjodveiene skulle være 8 alen brede. Dette ble kontrollert av kongens ombudsmann, og dette ble kalt baugreid. Det skulle måles et spydskaft som var 8 alen langt, med en vidje opphengt i hver ende. Spydet skulle ligge på tvers over hesteryggen foran den bonden som ble oppnevnt til oppgaven. Han skulle følge midten av veien. Hver gang en av vidjeringene falt av pga en gren eller et tre, skulle det bøtes 1 ertog sølv til kongen.    
                                                                                                                                                                                                                                                                                         Oldtidsveien på Grønliåsen. Foto: Oppegård historielag

Da pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim ble planlagt i 1996 ble det valgt trasé mot vest fra middelalderbyen via Gamle Aker kirke (i middelalderen Aker kirke) og derfra til Bærum over Fåbro og videre over Krokskogen til Ringerike og videre over Hadeland og Toten til Gudbrandsdalen. Dette var et valg ikke bare gjort ut fra kunnskap om hvor veiene gikk i middel-alderen, men i stor grad også for å fange opp kulturhistorisk viktige steder i vår tid med bevarte bygninger og andre levninger fra middelalderen som poster på leden.
Senere er det laget en «østled» ut av Oslo over Hvam og gjennom Romerike, langs Mjøsa til Hamar og opp i Gudbrandsdalen der den møter «vestleden» ved Lillehammer og går opp gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre mot Nidaros. Og det er etter hvert kommet til en rekke pilegrimsleder utenom Oslo, alle basert på gamle farleder og på ønsket om kulturhistoriske opplevelser for pilegrimene og for andre.

Gamle ferdselsveier gjennom Oslomarka
Gamle ferdselsveier til OsloI de seneste årene er det blitt påvist flere farleder gjennom Nordmarka som har vært brukt av folk til fots og til hest tilbake til 1500-tallet og til middelalderen. Mye av dette kan vi takke det iherdige arbeidet til Ståle Pinsli for. Han har funnet igjen i terrenget mange av strekningene der disse gamle veifarene gikk. Disse er bl.a. publisert i Årbok for Maridalens venner for 2017 og supplert i 2021.
Pinsli mener at det har gått fem gamle gang- og rideveier fra Oslo/Christiania og mot nord gjennom Nordmarka, enten helt nord til Hadeland eller ned i Nittedal og Hakadal på vei til Hadeland. Fire av disse kan ha vært brukt tilbake i middelalderen.

Bygata gikk fra byen opp i Maridalen på vestsiden av Maridalsvannet og derfra forbi Gåslungen, over Myrtjernshøgda, gjennom Fortjernsbråtan (mellom Bjørnsjøen og Helgeren), langs Hakloa til Hadelandshøgda øst for Store Sandungen, forbi Båhussetra ved Åstjern, syd for Gjerdingen til Sindersetra (ved vestenden av Mylla), og ned til Olimb gård forbi Slåttebråtan. Da var du kommet til søndre del av Hadeland, mellom Jevnaker ved Randsfjorden i vest og Roa i øst. Og videre nordover på høydedragene står de bevarte middelalderkirkene tett, Lunner, Gran og Tingelstad.

Gamle Hadelandsvei gikk opp fra Årvoll og Stig, forbi Lilloseter, Sørskogen og forbi Movann til Laskerud og sydenden av Ørfiske. Derfra gikk den nordvestover til Trehjørningen og derfra nordover forbi Bakken til Kongsvang i Hakadal like syd for Harestuvannet. Herfra fortsatte den til videre mot Lunner i Hadeland.

Byveien fulgte Bygata nordover til nord for Gåslungen og derfra til Trehjørningen der den gikk sammen med Gamle Hadelandsvei.

«Gangstie» Sander Bjertnes har Pinsli funnet fra Sander på østsiden av Maridalsvannet der den tar av fra Dragonveien og går via Snippen, Movann og Burås ned i Nittedal ved Bjertnes. Der kan den ha krysset Nitelven ved Åros gård der den møter en annen gammel vei som kommer fra «Oldtidsveien» fra Stovner over Gjelleråsen og Lahaugmoen.

Dragonveien gikk fra Akershus festning, via Kjelsås, på østsiden av Maridalsvannet forbi Movann, på østsiden av det senere oppdemte vannet Ørfiske og ned i Hakadal til Hakadal verk. Den var i bruk på 1700-tallet for dragonregimentet på Akershus, men har iallfall vært i bruk tilbake til ca.1550 da jernverket ble etablert.
Disse gamle gang- og rideveiene er hverken merket i terrenget eller er vernet som kulturminner. De er sterkt i fare for stedvis å bli ødelagt pga moderne skogsdrift, i tillegg til at nyere kjerreveier og moderne gangveier og løyper har fjernet sporene på mange strekninger. Alle kulturminner fra før 1537 er ifølge kulturminneloven automatisk fredet. I tillegg står det at det også skal tas hensyn til andre kjente og verdifulle kulturminner.

Derfor er det tatt et initiativ fra Fellesrådet for historielagene i Oslo for å verne de gamle ferdselsveiene ved aktiv bruk og vern. Fellesrådet har som mål å forankre et tverrfaglig kulturminneprosjekt for Oslo-marka i et fagmiljø som samarbeider med relevante institusjoner og interesserte organisasjoner og personer. Det må kreves at hogst kun skjer på steder hvor det er foretatt arkeologiske registreringer. Skogsmaskiner må styres etter oppdaterte kart der kulturminner er registrert. Og ferdselsveier og andre kulturminner som ligger der, men ikke er registrert, må finnes, registreres og legges inn i databasene. Det må stilles krav om at alle større skogsmaskiner skal ha GPS med oppdaterte kart som viser når de nærmer seg kulturminner som er registrert i Askeladden (Riksantikvarens database for kulturminner). Terrengmodeller og andre dataprogrammer ligger klare til bruk på kilden, NIBIO.no. Det må også være særskilte kjøreregler for skogsmaskiner slik at de kan passere fredete ferdselsveier uten at de tar skade.

Evald Jon Strøm og Stein Øberg 2020: Vi må finne kulturminnene før skogsmaskinene gjør det. Lokalhistorisk magasin 2020/1. Også trykket i flere medlemsblad for historielag i Oslo i 2021 og 2022.
Ståle Pinsli 2017: Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland. Maridalens Venner. Årsskrift 2017.

av Erla Bergendahl Hohler

OsloseglOslo bys våpen i dag er basert på det gamle byseglet fra middelalderen. Det forestiller St. Hallvard, domkirkens og Oslo bispedømmes skytshelgen. Han var en ung mann av høvdingætt fra Lier, som ble skjendig myrdet da han forsøkte å forsvare en fattig kvinne. Morderne senket liket hans i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket fløt opp igjen, og det ene mirakel etter det andre gjorde det klart at den unge mannen var en helgen.

En historiker, en rettsmedisiner og en biskop gikk i 2012 sammen om en undersøkelse om en relikvie som tradisjonen ville ha til å være etter kongen.

Relikvien, som til vanlig befinner seg i den katolske St.Olavs kirke i Oslo, skal stamme fra Olav den hellige. Historikeren Øystein Morten fikk med seg rettsmedisiner Per Holck og fikk tillatelse fra den katolske biskopen Bernt Eidsvig til å gjennomføre en karbondatering. Undersøkelsen daterer benet til rundt 1030, og bekrefter at den stammer fra den tiden Olav den hellige levde.

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen