Middelalder-Oslo

Tjoringsledd av tre brukt sammen med klave til tjoring av ku.

Tjoringsledd av tre brukt sammen med klave til tjoring av ku

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Blant de eldste funnene fra middelalder-Oslo er en balansearm til en skålvekt. Den er laget av kobberlegering, er stangformet og vel 21cm lang. I midten er et opphengningshull. Her har vært festet en lenke eller snor som balansearmen har vært holdt i. I begge ender av stangen er det hull der vektskålene har hengt, sannsynligvis hver i tre lenker. Bare armen er bevart.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Hjulrokken ble først vanlig på 1700-tallet. Før dette ble tråd spunnet med håndten. Håndten kan man i dag kjøpe i f.eks. Husfliden, men disse er annerledes enn de vanlige tenene i middelalderen, selv om prinsippet for bruken er det samme. Den gredde ullen (karder var ikke i bruk i middelalderen) ble festen på en rokk, en stor, forseggjort pinne som ble holdt under armen. Ullen ble festet i en krok eller et hakk på tenen. Tenen er smal og spiss og uten ujevnheter. Tornerose ble som kjent stukket med en ten.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Alle skårene på fotografiet er fra samme kanne. Lengst til venstre ser vi munnings-randen og dekoren rundt halsen med 4 riddere eller konger til hest utført i plastisk dekor. Vi ser tydelig de lange, trekantete skjoldene med dekor. Hestene har et klede, skaberakk over seg. Ved siden av rytterne står de bevarte restene av kannens buk og bunn. Øverst er en del av den avbrukne skjenketuten. På buken er det pålagt dekor med jakthunder eller rovdyr eller begge deler.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Skrivekunsten var ikke noe som hver mann behersket i middelalderen, og det var forskjell på skriving. Runer var det vanligste, og vi finner innskrifter på pinner, merkelapper og suppebein. Mange slike er funnet ved utgravningene i Oslo. Kniven var skriveredskapet for runer. Kirkens menn brukte latinske bokstaver, og det var slike, gjerne i form av majuskler og minuskler som ble brukt ved skriving av manuskripter og dokumenter. Her ble det brukt pensel og fjærpenn, helst på pergament. Men det fantes også en tredje skrivemåte, å bruke vokstavle.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

En vanlig funngruppe ved utgravningene i Gamlebyen i lag fra 1100-tallet frem til 1500-tallet er noen flate steinheller med rifler på begge sider. De er aldri hele, men blir funnet i fragmenter. Men ut fra den buete ytterkanten er det som regel lett å beregne størrelse og form. Hellene har vært runde med en diameter på opptil 55cm. Det var ikke noe rart at disse hellene kunne gå i stykker. De er gjerne bare 7mm tykke og ble utsatt både for støt og varme.

av Erla Bergendahl Hohler

Oslosegl
Oslo bys våpen i dag er basert på det gamle byseglet fra middelalderen. Det forestiller St. Hallvard, domkirkens og Oslo bispedømmes skytshelgen. Han var en ung mann av høvdingætt fra Lier, som ble skjendig myrdet da han forsøkte å forsvare en fattig kvinne. Morderne senket liket hans i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket fløt opp igjen, og det ene mirakel etter det andre gjorde det klart at den unge mannen var en helgen.

Oslo bys borgere valgte også St. Hallvard som sitt seglmotiv. Et segl er et voksavtrykk med billede og eiertekst, som i middelalderen ble hengt ved dokumenter for å gjøre dem rettsgyldige. Oslo bys segl viser helgenen sittende på to løver, mens han holder opp sine martyrtegn: møllesteinen og tre piler. Under føttene har han en liggende mannsfigur i våpenskjorte - det skal nok forestille en av skurkene, som St. Hallvard ved sin helgenstatus har beseiret. Rammens tekst (latin) lyder: ”Dette er Oslos borgeres tegn og segl”. Å dømme etter stilen, med den svaie kroppsholdningen og de tunge draperifoldene, må selve seglstempelet (antagelig i bronse) være laget tidlig på 1300-tallet – nettopp i den perioden da Oslo fikk sin posisjon som rikets hovedstad under kong Håkon V, og byborgernes økonomi og selvfølelse økte sterkt. 

Hallvardsegl”Seierherren som tramper på den overvunne” er et eldgammelt orientalsk herskermotiv, som ble plukket opp i middelalderens kristne billedbruk. Kristus fremstilles ofte med ondskapens løve og drage under føttene, og helgener og martyrer trår på de onde personer som de har overvunnet. Konger fremstilles i sine segl ikke sjelden med løver under føttene: der er det kongenes makt over undersåttene som skal antydes. Motivet med St. Hallvard og den beseirede ondskapen faller altså inn i en lang og velkjent billedtradisjon med et klart symbolinnhold.Dette seglet var i bruk gjennom hele middelalderen. Men da man i 1632 skulle ha et byvåpen for den nyanlagte Christiania by, kunne man naturligvis ikke bruke denne katolske helgenen. Derfor tegnet man om motivet til en sittende kvinne, Fortuna (lykkens gudinne), med en soldat i full rustning under føttene. Det symbolske innholdet kan forsåvidt sies å være beholdt. Men St. Hallvard-motivet gikk i glemmeboken for en tid.

I 1890-årene ønsket man seg imidlertid en nytegning av byvåpenet, og man vendte tilbake til det opprinnelige helgenmotivet fra middelalderen. Siden man ikke hadde noen særlig kunnskap om den gamle bruken av seierherre/overvunnet-innholdet, ble den liggende figuren under helgenens føtter nå tolket som den kvinnen Hallvard hadde forsøkt å redde, og som ble drept sammen med ham. Og slik gikk det til at Christiania/Oslo bys våpen siden den gang har forestilt en tronende St. Hallvard med en liggende kvinneskikkelse plassert under føttene. Andre detaljer, som løvetronen, møllesteinen og pilene er korrekte nok.

Fremstillingen av den liggende kvinneskikkelsen har variert noe i nyere tid: dagens lett pornografiske variant stammer fra 1924. Det opprinnelige kristne innhold er forsvunnet; vi har her en moderne helt, kanskje mer i takt med dagens idealer. Men det ligger altså lange linjer her – tilbake til fortiden.

En historiker, en rettsmedisiner og en biskop gikk i 2012 sammen om en undersøkelse om en relikvie som tradisjonen ville ha til å være etter kongen.

Relikvien, som til vanlig befinner seg i den katolske St.Olavs kirke i Oslo, skal stamme fra Olav den hellige. Historikeren Øystein Morten fikk med seg rettsmedisiner Per Holck og fikk tillatelse fra den katolske biskopen Bernt Eidsvig til å gjennomføre en karbondatering. Undersøkelsen daterer benet til rundt 1030, og bekrefter at den stammer fra den tiden Olav den hellige levde.

Det har ikke lykkes å gjennomføre DNA-analyser, så om det er riktig person er ikke avklart. Flere ting tyder likevel på at det kan være kongen. Benet er fra en meget høy mann og har skader etter kamp, noe som stemmer med hva man vet om Olav den hellige. Benet er også mumifisert og personen har ikke vært begravet, noe som også stemmer med det kildene sier.

Hva som hendte med levningene etter Olav den hellige har lenge vært et mysterium. De forsvant fra Nidarosdomen på 1500-tallet. En relikvie og den rikt utsmykkede sylinderen den er oppbevart i, dukket opp på en auksjon i København på 1600-tallet. Den ble sagt å være etter Olav den hellige. Den ble kjøpt av den dansk-norske kongen og oppbevart ved nasjonalmuseet i København til den ble gitt til Oslo og St.Olav kirke i 1862.Siden har den vært i Oslo.

 

Foto: Geirr Larsen, NRK

Kilder:

Morten, Øystein. 2013. Jakten på Olav den Hellige. Oslo: Spartacus

St.Olav. Katolsk kirkeblad 2-2013, s. 12-13

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10950067

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen