St. HALLVARD I OSLOS BYSEGL – IGÅR OG I DAG
av Erla Bergendahl Hohler
Oslo bys våpen i dag er basert på det gamle byseglet fra middelalderen. Det forestiller St. Hallvard, domkirkens og Oslo bispedømmes skytshelgen. Han var en ung mann av høvdingætt fra Lier, som ble skjendig myrdet da han forsøkte å forsvare en fattig kvinne. Morderne senket liket hans i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket fløt opp igjen, og det ene mirakel etter det andre gjorde det klart at den unge mannen var en helgen.
Oslo bys borgere valgte også St. Hallvard som sitt seglmotiv. Et segl er et voksavtrykk med billede og eiertekst, som i middelalderen ble hengt ved dokumenter for å gjøre dem rettsgyldige. Oslo bys segl viser helgenen sittende på to løver, mens han holder opp sine martyrtegn: møllesteinen og tre piler. Under føttene har han en liggende mannsfigur i våpenskjorte - det skal nok forestille en av skurkene, som St. Hallvard ved sin helgenstatus har beseiret. Rammens tekst (latin) lyder: ”Dette er Oslos borgeres tegn og segl”. Å dømme etter stilen, med den svaie kroppsholdningen og de tunge draperifoldene, må selve seglstempelet (antagelig i bronse) være laget tidlig på 1300-tallet – nettopp i den perioden da Oslo fikk sin posisjon som rikets hovedstad under kong Håkon V, og byborgernes økonomi og selvfølelse økte sterkt.
”Seierherren som tramper på den overvunne” er et eldgammelt orientalsk herskermotiv, som ble plukket opp i middelalderens kristne billedbruk. Kristus fremstilles ofte med ondskapens løve og drage under føttene, og helgener og martyrer trår på de onde personer som de har overvunnet. Konger fremstilles i sine segl ikke sjelden med løver under føttene: der er det kongenes makt over undersåttene som skal antydes. Motivet med St. Hallvard og den beseirede ondskapen faller altså inn i en lang og velkjent billedtradisjon med et klart symbolinnhold.Dette seglet var i bruk gjennom hele middelalderen. Men da man i 1632 skulle ha et byvåpen for den nyanlagte Christiania by, kunne man naturligvis ikke bruke denne katolske helgenen. Derfor tegnet man om motivet til en sittende kvinne, Fortuna (lykkens gudinne), med en soldat i full rustning under føttene. Det symbolske innholdet kan forsåvidt sies å være beholdt. Men St. Hallvard-motivet gikk i glemmeboken for en tid.
I 1890-årene ønsket man seg imidlertid en nytegning av byvåpenet, og man vendte tilbake til det opprinnelige helgenmotivet fra middelalderen. Siden man ikke hadde noen særlig kunnskap om den gamle bruken av seierherre/overvunnet-innholdet, ble den liggende figuren under helgenens føtter nå tolket som den kvinnen Hallvard hadde forsøkt å redde, og som ble drept sammen med ham. Og slik gikk det til at Christiania/Oslo bys våpen siden den gang har forestilt en tronende St. Hallvard med en liggende kvinneskikkelse plassert under føttene. Andre detaljer, som løvetronen, møllesteinen og pilene er korrekte nok.
Fremstillingen av den liggende kvinneskikkelsen har variert noe i nyere tid: dagens lett pornografiske variant stammer fra 1924. Det opprinnelige kristne innhold er forsvunnet; vi har her en moderne helt, kanskje mer i takt med dagens idealer. Men det ligger altså lange linjer her – tilbake til fortiden.
