Middelalder-Oslo

Eufemia - Oslos middelalderdronning

I Eufemia - Oslos middelalderdronning har redaktør Bjørn Bandlien samlet bidrag fra en rekke fremtredende forskere i en usedvanlig vakker bok med mange illustrasjoner. 

Boken ble utgitt på Dreyers forlag våren 2012, 700 år etter dronning Eufemias død. Boken gir et godt innblikk i Eufemias liv og ikke minst hennes samtid, og kaster også lys over Eufemias bidrag til norsk og svensk hoffkultur og litteratur gjennom de såkalte Eufemia-visene som hun fikk oversatt "i rim fra tysk til svensk tunge, for at både unge og gamle kan forstå den. Det var dronning Eufemia som lot boken vende til vårt mål; Gud give hennes sjel evig frelse blant englene i himme­rik for alle de gode gjerninger hun gjorde mens hun var her på jorden, til Guds og denne verdens ære!" Slik ble dronning Eufemia minnet i etter­ordet til Eufemiavisen Hertig Fredrik av Normandie.

Av arkeolog Petter B. Molaug

St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler i 1043, skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Hvordan og hvorfor havnet han i Oslos byvåpen?

I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og reiste ofte rundt med kongen. Fra ca.1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo, og i 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Postbud, bilbud og drosjesjåfører har ofte klødd seg i hodet over gateadressen St.Hallvards plass. Nr.1 er bygningen vis a vis Oslo Ladegård. Den står inntil den lille plassen ved inngangen til Ruinparken ved Olavsklosteret. Men nr.3 har inngang og innkjøring fra Egedes gate, omtrent vis a vis Gamlebyen skole, dvs. helt på den andre siden av ”kvartalet”. Hvor gammel er St.Hallvards plass og hvordan så det ut i området øst for Oslo Ladegård på 18- og 1900-tallet. Og hvorfor ligger de sydligste delene av Hallvardskatedralens ruiner skjult under betong på utsiden av Minneparken (Ruinparken)?

 av historieformidler Leif Gjerland

Fra ca. år 1000 vokste Oslos middelalderby fra å være en liten havneby til å bli en viktig bispeby og deretter Norges hovedstad i år 1314. Men etter år 1624 ble byens befolkning flyttet over til den nye by Christiania og middelalderbyen forlatt og lagt under jord.

I dag er vi mange som vil ha den gamle byen fram i dagen igjen, for av tre grunner har vi i Oslo meget sjeldne rester av en helt spesiell middelalderby:

1 – Middelalderbyen Oslo var sjelden:
Biskopens senter med borg, kirke og kloster lå nord i byen, i det som i dag heter Ruinparken
Kongens slott, borg og kloster lå i sør, i det som i dag heter Middelalderparken
De to klart adskilte maktsentra avspeiler middelalderens kamp mellom den verdslige kongemakt og den kirkelige. Ingen andre norske byer har en så tydelig todelt bykonstruksjon.
1Toruiner

2 – Middelalderbyen Oslo ble begravet
Da det nedbrente Oslo ble forlatt og lagt under jord på 1600-tallet, ble Oslo bortimot «glemt». Men utslettelsen bevarte utrolig mye av middelalderbyen Oslo. Interessen for den gamle byen våknet først da jernbanen la skinner gjennom den.
Få andre byer i verden har på denne måten blitt «forseglet» som et arkeologisk skattekammer. Det ga den sjeldne Oslo middelalderby tilnavnet «Nordens Pompeii».
2GravingSmlensbanen1877

3 – Middelalderbyen Oslo kan fortelle
Restene og ruinene etter de to maktsentrene ligger i Ruinparken og i Middelalderparken

3Nyoggammelby

Bybrannen i Oslo i 1624 kom beleilig for Christian IV. Skylda ble lagt på fem kvinner anklaget for heksekunst, hvorav tre blir halshugget. Dette skriver forfatter Per Olav Reinton i en artikkel i Klassekampen mandag 1. februar 2021. Artikkelen er basert på P.O. Reintons siste bok, "Byen som brant for syndens skyld. 1624", og gjengis i sin helhet her:

BybrannBybrann. Tegning av Karl-Fredrik Keller fra «Middelalderbyen i Oslo» av Erik Schia og Karl-Fredrik Keller.

Oslo brant i 1624 som Guds straff for byens synd. Synden skyldtes at noen av byens kvinner var trollfolk. Kvinner fra byen blir fengslet som hekser og minst tre av dem halshugget. Byens regnskaper forteller at Jon Skarpretter får betaling for hvert hode han hogger av.

Brannen i Oslo kommer svært beleilig for Christian IV som vil opprette et nytt kjøpested i sitt eget navn innerst i Oslofjorden. For Oslos innbyggere er det krise. De får ikke lov til å bygge opp byen og drive handel der, og det tar år før det blir bygd hus for de rike – de «formuende» – i Kvadraturen. De første skjøtene kom i 1629, fem år etter brannen. De uformuende må holde seg utenfor vollene.

Oslo, Akershusborgen og Christiania
Petter B. Molaug
Byen Oslo hadde en over 600 år lang historie da den på kongelig befaling ikke fikk fortsette å være på samme sted, men ble erstattet av en ny by, Christiania. Byborgerne var i stor grad de samme. De klaget til kongen og ville ikke flytte og bygge nye hus i Christiania, men bygge opp nye på samme sted som de som brant 17. august 1624 og dagene etterpå. De pekte bl.a. på at sjøbodene på utstikkerbryggene i Bjørvika stort sett var uskadet. Men det hjalp ikke. Byborgerne som hadde råd til det, ble tvunget til å bygge de nye husene i Christiania hvis de ville fortsette å være innbyggere i kongens by. Og de sjøbodene og bryggene øst i Bjørvika som ikke var blitt ødelagt av brannen, ble på kongens befaling etter noen år stukket i brann. Men hvorfor ville kong Christian IV flytte byens innbyggere?

Bilde av Akershus med middelalderbyen i bakgrunnen. Harald Nygaard. Basert på arkitekt Holger Sinding Larsens tegning utgitt i 1924-25.
Byggingen av Akershus

Utgangspunktet for den nye byen var borgen på Akersneset, den som ble bygget i årene rundt år 1300, av kong Håkon 5. Magnusson, sannsynligvis påbegynt alt mens han var hertug. 1297 er blitt nevnt. Grunnen til at borgen på


Kongeborgen på Øra (B) fikk en forsvarsvoll med vollgrav, her markert med lys grå skravur, slik at den ble liggende mer beskyttet mellom Ana (nederst i bildet) og Bjørvika. Etter Michael Derrick, NIKU.

Akersneset ble reist, var at kongebor-gen på Øra ikke tilfredsstilte tidens militære krav. Den var alt for sårbar for angrep, slik som da jarlen Alv Erlings-son erobret borgen i 1287. Høveds-mannen (castellanus) på borgen, baron Hallkjell Krøkedans, ble tatt til fange av Alv Erlingsson, fraktet til borgens hans på Isegran ved munningen av Glomma og henrettet.
Etter at kongeborgen ble gjenoppbygget etter en brann i 1223 eller brannen i 1254, viser de arkeologiske undersøkel¬sene i forbindelse med Follobanen i 2014-15 at det ble anlagt et stort ytre vollvanlegg med en 15m bred, 4m dyp vollgrav i en bue tvers over fra Alnaelva til Bjørvika (se Michael Derrick i Middelalder-Oslo 2021/1). På innsiden av denne var det en jordvoll, sikkert med en trepalisade på toppen. Dette var ment å beskytte kongeborgen mot angrep fra landsiden. Kanskje arbeidet ble satt i gang av kong Håkon Unge, sønn av Håkon Håkonsson og medkon¬ge fra 1257. Samtidig ble trolig konge¬borgen bygget opp i stein og med en høy ytre ringmur. Men disse omfat-tende forsvarstiltakene kan ikke ha vært vur¬dert som nok, for vollgraven ble fylt igjen alt før ca.1300. Den fikk bare en levetid på knapt 50 år.
I stedet ble altså en ny, moderne borg reist på Akersneset, på vestsiden av Bjørvika. Det var hertug Håkon Mag-nus¬son som tok initiativ til denne. Noen har ment at det var grev Jacob Nielsen av Halland som ivret for byggearbei¬dene. Grev Jacob eller hans far Niels Nielsen lot bygge borgen Hunehals i Nord-Halland. Grev Niels ble anklaget for å ha vært delaktig i drapet på den danske kongen Erik Klipping i 1286, i Finderup Skov i Jylland. Han ble på grunn av dette landsforvist i 1287. Han allierte seg med den norske kongen Eirik Magnusson og hans bror hertug Håkon. Nord-Halland hadde hertug Niels tidligere fått i arv, og arven gikk over til sønnen grev Jacob.
Grev Jacob startet med hjelp av norske¬kongen byggingen av Varberg borg lengre syd i Halland og startet også byggingen av Bohus i 1308. Etter hans død i 1308 eller -09 overtok kong Håkon V området Nord-Halland, og han forlente dette sammen med Elvesyssel, søndre del av det senere Bohuslen, til sin svigersønn hertug Erik av Södermannland. Erik var sønn av kong Magnus Ladulås av Sverige og bror av kong Birger og hertug Valde-mar. Han ble gift med Ingeborg, datter av kong Håkon V. Hun ble moren til Magnus VII Eriksson som ble konge av Norge og Sverige i 1319. Kong Magnus Eriksson var faren til Håkon VI. Han ble gift med Margrete Valdemarsdatter. De fikk sønnen Olav som tilbrakte deler av oppveksten på Akershus. Han ble titulert konge over Norge og Danmark og rett arving til Sverige. Håkon VI døde i 1380 og ble som sin morfar gravlagt i Mariakirken i Oslo. Olav Håkonsson døde i 1387, men han ble begravet i Danmark.

Akershus på 14- og 1500-tallet

Etter 1387 var det ingen konge over et selvstendig norsk kongerike. Etter Erik av Pommern hadde trukket seg som konge over alle de tre landene Norge, Sverige og Danmark ble det en uklar politisk situasjon mellom de tre unions¬partnerne, og med hanseatene. I 1442 ble Christoffer av Bayern kronet til konge over Norge i Oslo og ble også valgt til konge i de to andre landene.
Men etter at han døde i 1448 satset svenskene på Karl Knutsson Bonde, ikke på Christian som danskene og nordmennene valgte som konge. Karl Knutsson ville ha herredømme over Norge i tillegg til Sverige og ble kronet i Nidaros og kongehyllet på Hamar. Han prøvde å ta Akershus i 1449, men beleiringen mislyktes.
Under sønnen til kong Christian I, kong Hans, fortsatte relasjonene mellom de tre landene å skifte. Knut Alvsson, en av de største godseierne i Norge, ble utnevnt av kong Hans til høvedsmann på Akershus og lensherre i 1497. Alt i 1499 ble han fratatt dette vervet, men han lyktes i 1502 å reise en opprørshær med støtte fra bønder i Øst-Norge og grenseområdene i Sverige og tok over kontrollen av Akershus. Et forsøk fra Henrik Krummedike, høvedsmann på Bohus, på å gjenerobre Akershus fra Knut Alvsson mislyktes. Men i 1502 møttes de to til et forhandlingsmøte i Oslo, med løfte om fritt leide. Dette ble ikke holdt, og Knut Alvsson ble drept sammen med sine ledsagere 18. august dette året. Han ble etter sin død dømt for forræderi, og liket ikke begravd i viet jord, men oppbevart på Akershus, etter tradisjonen i Knutstårnet. I 1514 ble han benådet posthumt og gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Eldste sønn av kong Hans, Christian, ble i 1506 sendt til Norge som rikssty-rer og visekonge. Og han hadde tilhold på Akershus. I 1513 ble han tatt til konge, kong Christian I, og arbeidet kraftfullt for også å bli konge i Sverige. Men han ble fratatt kongemakten i 1523, først og fremst pga indre stridig-heter i Danmark, og hans farbror ble i Danmark valgt til ny konge, Frederik I. Samme år sendte kong Gustav Vasa en stor svensk hær mot Oslo og startet beleiring av Akershus. Høvedsmannen Hans Mule ga borgerne i Oslo ordre om å brenne ned byen for å hindre svenske¬ne å finne husvære og forsyninger der. Etter kort beleiring gav svenskene opp. I 1527 ble borgen utsatt for lynnedslag og alvorlig brann. Både Nordfløyen, Vestfløyen, Fateburen, Kanniktårnet og store deler av det store sentraltårnet Våghalsen ble sterkt skadet.


Borgen etter brannen i 1527. Rekonstruksjonstegning av Sinding-Larsen

Christian II på sin side gav ikke opp sitt krav om tronen og fikk reist en hær med tyske leiesoldater i 1531. Men han mislyktes med å vinne kontroll over Norge fordi høvedsmennene på de norske festningene var lojale mot Frederik I, og han ble tatt til fange ved Akershus, på tross av løfte om fritt leide. Han ble satt i fengsel og lands-forvist for resten av sin levetid. Han døde i 1559. Klosteret på Hovedøya ble oppløst på ordre fra høvedsmannen Mogens Gyldenstierne på Akershus i 1532, plyndret og brent. Abbeden der, Hans Andersen, hadde støttet kong Christian II og ble fengslet. Men han ble frigitt og ble prest i Hallvards-kirken. Selve klosteret ble brukt som steinbrudd for Akershus etter reforma-sjonen i 1537.
I 1536 proklamerte kong Christian at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en dansk provins, og han innførte den Lutherske lære i Danmark samme år. Reformasjonen ble innført i Norge året etter, i 1537.
Selv om det ble slutt på Norges selv-stendighet, ble det ikke slutt på stridig-hetene mellom Danmark og Sverige. Norge ble trukket inn i de danske kampene mot Sverige. Den nordiske syvårskrigen varte fra 1563 til 1570. Akershus var før dette blitt forsterket mot ildvåpen. Kanontårnet kalt Munke¬tårnet med ny port til borgen ved siden av ble reist i 1559. Skadene fra brannen i 1527 ble reparert. Jomfrutårnet ble forhøyet.
I februar 1567 angrep svenske tropper Akershus slott og festning. For å hindre svenskene i å søke ly i Oslo og skaffe seg forsyninger der krevde slottsherren Christiern Munck at byen skulle bren-nes ned, slik som 44 år før. Det kom til flere svenske styrker, men også danske styrker kom til unnsetning. I mai ble det kamper på Ekeberg (Svenskesletta), og svenskene seiret her. Men svenskenes beleiring som fulgte etterpå slo feil. Bl.a. gjorde forsvarerne et utfall fra borgen ut mot svenskene. Dette kom¬mer godt frem på fremstillingen av beleiringen på Frederik IIs sarkofag, utført ca. 1590. Så svenskene måtte trekke seg tilbake.

Utsnitt som viser en overbygget gang hvor de dansk-norske gjord utfall.


Relieff på Frederik IIs sarkofag i Roskilde domkirke med fremstillingen av kampene om Akershus. Legg merke til det nye runde kanontårnet kalt Muncks tårn og til skansekurvene med kanoner foran slottet. Dette var før bastionene var bygget. Til venstre er Oslo med Hallvardskirken som den eneste kirken.
Utbedringer og forsterkninger av bor-gen fant sted på 1570- og -80 tallet, bl.a. jordvollene nord for nordfløyen.

Akershus på Christian IV tid

I 1592 ble det av Hans von Steenwin-ckel utarbeidet forslag til en mer tids-messig festning, basert på det italienske bastionssystemet. Det ble anlagt bratte, skrånende steinmurer med omfattende jordmasser bak. Hensikten var å dempe virkningen av kanonbeskytning. Det var bastioner anlagt som trekanter og mel¬lom disse rette kurtiner. Det ble anlagt Skarpenorts og Kronprinsens bastioner mot nord. Utenfor disse ble det anlagt vollgraver, på lengre strekninger fylt med vann.
Byggearbeidene ble satt i gang i 1593 og varte til 1611. Da ble Kalmarkrigen innledet, og byggearbei¬dene på Akers-hus skulle ikke priorite¬res, bestemte kongen. I et brev til statt¬holder Enevold Kruse skriver han at «Oslo hadde et vel utstyrt borger¬skap, som var pliktig til, om nøden tilsier det, å stikke deres hus og gårder i brann og selv begi seg inn på festnin¬gen».
Arbeidet på murene startet opp igjen i 1616, men stanset i 1625, for da ble anlegget av befestningsvollene rundt Christiania startet opp. Disse vollene skulle etter planen gjøre at det ikke ble nødvendig å stikke sin egen by i brann enda en gang.
Byvollen ble anlagt fra enden av Skarpe¬¬nort-bastionen og langs vest- og nordsiden av byen. Mot sjøen var det ingen voll eller mur. I hovedåpningen i vollen ble det reist en staselig byport, Store vollport. Den stod i enden av Kongens gate, ved det senere Stor-torvet. Lille vollport stod ved enden av dagens Dronningens gate, den gang Strandgaden. I tillegg var det en liten åpning ned mot Pipervika i vest.
Prins Carls (opprinnelig Prins Frederiks) bastion mot syd ble først anlagt på 1640-tallet. Festningen med bastioner i alle retninger var ferdig i 1646, to år før Christian IV døde.

Utvidelse av festningen

Da Christianias bybebyggelse ble utsatt for en stor brann i 1686, var de militæ-res planer om ytterligere utvidelse av festningen klare. Det var satt i gang slikt planleggingsarbeide i 1681 fordi det da igjen var stor fare for krig mot Sverige. Det skulle legges en ytre sammenhengende linje av murer fra Hornverket i nordvest og ned til Myn-tens bastion i nordøst, kalt Nedrevolls festning. Denne skulle forbindes med forsvarsverkene på Hovedtangen, øst for indre festning. Arbeidet med de nye bastionene kom raskt i gang etter bran-nen. Bebyggelsen som brant ble ikke bygget opp igjen, heller ikke Hellig trefoldighetskirken ved Christiania torv. Hensynet til festningen og den militære forsvarskraften var det viktigste helt til langt ut på 1800-tallet.

Fjerningen av byvollen

Etter brannen i 1686 ble det besluttet å fjerne byvollen. Den østre delen, øst for Store Vollport ble fjernet i forbindelse med byggingen av den nye kirken, Vår frelsers kirke i 1697 og arrondering av terrenget rundt denne. Selve porten ble stående til 1718. Da var også den vestre delen av byvollen fjernet, og ny, enkel bebyggelse i tre ble reist. Det var riktig¬nok planer om et nytt vollanlegg rundt byen, og i 1704 ble det utarbeidet teg¬nin¬ger for et slikt som også inkluderte området utenfor den nye domkirken. Men det ble med planene. Hensynet til styrkingen av Akershus militært var det viktigste.
Drøyt 60 år etter flyttingen av Oslos innbyggere til den nye byen Christiania
var selve årsaken til dette grepet gitt opp. Det var å beskytte byen militært ved å legge den inntil Akershus og bygge voller rundt den. Vi kan føle med de mange borgerne som ble tvunget til å flytte.
Vi kan gå i protesttog under parolen «Nei til tvangsflytting!» Men det er det 400 år for sent til å gjøre noe med.
Og Akershus viste seg uten tvil å være et meget solid forsvarsverk. Og dette og de mange oppgraderingene gjennom 500 år var nok en av de viktigste grun-ne¬ne til at Christiania ble hovedstaden i Norge i 1814. Vi kan trekke linjene tilbake til hertug Håkon Magnusson på 1290-tallet og de grepene som ble tatt i hans kongstid.

Del av Kontraskjæret med markering av bebyggelsen som stod her på 1600-tallet og brant i 1686.

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen Middelalderbyen