Middelalder-Oslo

Middelalder-Oslo

Akershus og middelalderbyen

Av forsker Petter B. Molaug, NIKU

Oslo hadde eksistert i ca.300 år da borgen på Akersneset ble anlagt. På dette tidspunktet, på høyden av dens omfang, hadde byen to borger, Kongsgården på Øra og Bispeborgen lengre oppe i byen. Innenfor bygrensen var det ni kirker - Hallvardskatedralen, kongens Mariakirke på Øra, to sognekirker, tre klosterkirker og to andre kirker. Det var også hospital og flere gildestuer. Det var ca. 400 hundre bygårder med kjøpmenn og håndverkere, sjøboder og brygger. I alt hadde byen ca. 3000 innbyggere - beskjedent med våre øyene, men mange nok til å utgjøre en fullverdig by i middelalderen.


I drøyt 325 år eksisterte byen og Akershus side om side. I de 375 årene etter 1624 har nesten alle de gjenværende bygningene fra middelalderens Oslo blitt brutt ned og steinene fått annen anvendelse. Ikke få av bygningssteinene fra byens monumentalbygninger har funnet veien til Akershus murer. Noen få av middelalderbygningene er blitt bevart, takket være at de er blitt integrert i senere hus på stedet. Det gjelder hvelvrommet i Bispeborgens østfløy som ble til hvelvkjeller under Oslo Ladegård og østfløyen i Olavsklosteret med sakristi, bibliotek og konventstue som etter hvert ble kjellerrom i den nye bispegården. Resten av middelalder-Oslos monumentalbygg ble brutt ned og skjult under overflaten, der levningene har ligget til de ble gravd opp igjen i forbindelse med arkeologiske utgravninger og rene utsjaktninger på 1800- og 1900-tallet. Da fant man også levninger av trebygninger, gårdsplasser, brønner, gjerder, trebrolagte gater, kirkegårder og mengder av gjenstander og andre levninger. Og disse levningene har ikke bare vært fra byens siste tid, men fra alle de vel 600 årene som byen har eksistert. Det som ikke er gravd ut pga. boligbygging, jernbanespor og veier ligger fortsatt i jorda, i flere meter tykke lag ned til vikingtidens markoverflate med orekratt og byggåkre.

Oslo var i hele middelalderen et administrasjonssentrum for en større eller mindre del av Østlandsområdet. Det var bispedømme og kongelig administrasjonssentrum, etter hvert også lagdømme. I høymiddelalderen var det biskop, syslemann, fehirde og lagmann i byen. Hovedstad ble Oslo først i 1314, da prosten i Mariakirken i et brev fra kong Håkon V ble utnevnt til kansler for evig tid. Kansleren skulle oppbevare kongens segl og være den fremste i et riksråd. På dette tidspunktet hadde Akershusborgen alt eksistert i minst 15 år, og de kongelige arkiver ble oppbevart her. Men prosten og de andre i den kongelige kapellgeistligheten (prestene ved Mariakirken) holdt til på Sørenga, og her var også lagretten. Det gikk ikke slik som Håkon V hadde tenkt seg etterat han døde i 1319. Kanslerembetet mistet etterhvert makt, kongen satt i Sverige, senere oftest i Danmark og hadde mindre bruk for et eget kanselli i Oslo. Kongen selv eller en drottsete overtok seglet eller kongen brukte sitt private segl. Høvedsmannen på Akershus tok etterhvert over flere funksjoner og ble kongens viktigste mann. Prosten og kannikene fortsatte sin virksomhet i Mariakirken, men var i perioder helt avhengige av kongen og høvedsmannen. Da høvedsmann Hans Mule i 1523 satte fyr på byen, inkludert Kongsgården og Mariakirken, flyttet han kirkens rikdommer til Akershus. Svenskene skulle ikke få bruke byen som base inn sitt angrep på borgen. Dyrebarhetene ble brakt tilbake, men de fleste fjernet igjen i 1529 av tronarvingen, den senere Christian 3. På dette tidspunktet var byen igjen i ferd med å øke sitt folketall og viktighet etter svartedauen og de andre pestene i senmiddelalderen. Byens kjøpmannsstand hadde enerett til handel i et stort område utenfor byen og skaffet store inntekter, særlig ved sagbruk og trelasthandel. Det synlige bevis på dette er de mange steinkjellerne som ble anlagt til oppbevaring av verdifulle handelsvarer. Kirkene ble etter reformasjonen i 1537 etterhvert revet. Mariakirken ble i 1540 gitt byens borgere til nedriving.

På kong Fredrik 2.s sarkofag ser vi både Akershus og byen under kampene med svenskene i 1567. Kirketårnet som rager opp er Hallvardskirken, den eneste kirken som fortsatt stod. På fremstillingen ser vi en stor bukt mellom byen og borgen, Bjørvika (=Byvika). Den letteste veien var som regel med båt over denne. Over land måtte man helt nord til Aker kirke. Først på 1600-tallet kom bro ved Vaterland. Sagflis fra sagbruksvirksomheten i Akerselva fylte etterhvert igjen store deler av bukten, og elvemunningen ble trukket lengre og lengre ut. Da jernbanen til Eidsvoll ble anlagt i 1854 ble det foretatt regulære utfyllinger for å skaffe nytt byggeland.

Middelalderbyen Oslo har i de senere år blitt mer og mer tydelig. Ruinene etter de fleste monumentalbygningene i stein er synlige som ruiner. Terrenget tilsvarer mange steder det fra middelalderen. Sterke krefter er i sving for å fjerne jernbanekulvertene og gjenskape middelalderens terreng med de viktigste ferdselsårene og til og med et vannspeil som visualiserer middelalderens strandlinje. Den store biltrafikken er allerede lagt utenom den Gamle byen ved anlegget av Ekebergtunnelen. Bjørvikatunnelen som er planlagt å fortsette direkte i Festningstunnelen vil være ytterligere et skritt i riktig retning. I tillegg til en Oslo Middelalderpark er det konkrete planer om et Oslo Middelaldermuseum på Sørenga. Det er livlig aktivitet med middelalderfestival, feiring av St.Hallvards dag, gudstjenester i ruinene, omvisninger, foredrag og eget informasjonskontor. Fra flaten ved Mariakirken kan man i dag over containerne såvidt se over til Akershus med sin staselige kontur mot vesthimmelen. Forbindelsen mellom middelalderbyen og middelalderborgen må igjen opprettes ved at siktlinjene mellom disse blir frie og ved at båter igjen skal kunne seile fra byen til landingsplassen ved borgen. Byen og borgen hører sammen, i dag som dengang.

 

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen Middelalder-Oslo Akershus og middelalderbyen