Av middelalderhistoriker Bjørn Bandlien
Dronning Eufemia er i ferd med å bli en rikskjendis. Hun har fått den mest staselig gata i den nye bydelen oppkalt etter seg, og i mai 2012 skal det markeres at det er 700 år siden hun døde. Selv om mange kjenner til at også hennes far, fyrst Vitslav II, ble gravlagt i Mariakirken, har hennes bakgrunn og familieforbindelser i Rügen vært lite kjent. Dette er særlig interessant fordi Eufemia medvirket til en kulturell blomstring gjennom de såkalte Eufemiavisene på begynnelsen av 1300-tallet. Hvilke impulser fikk hun i oppveksten, og hva slags kulturelt miljø kan hun ha ønsket å bygge i Norge?
Her er det mye ugjort i norsk historieforskning. Historikere har vært interessert i den politiske alliansen mellom Eufemias far, Vitslav II, og hennes mann, Håkon V, mens litteraturhistorikere har vært mer opptatt av litterære lån i enn av det litterære og kulturelle miljø i Rügen og Nord-Tyskland. Det er mye å si om de nordtyske byene og fyrstedømmene i tiårene rundt 1300, men her skal bare løftes fram én viktig skikkelse som har kommet i skyggen i Norge - selv om han er minst like kjent på Rügen som Eufemia er i Norge: Eufemias storebror, fyrst Vitslav III av Rügen (ca. 1265-1325).
Fyrst Vitslav III var en av de ledende skikkelsene innen den sene minnesangsdiktingen. Han var også en av de få som diktet på plattysk. Dette var tidens lingua franca i Østersjøområdet, og har preget norsk språk såpass at man regner med at rundt 1/3 av det norske ordforrådet i dag er innlånt fra herfra.
Vitslav III ble, sammen med sin bror Sambor, fyrste av Rügen etter at faren døde i Oslo 29. desember 1302. Sambor døde kort tid senere, og det ble Vitslav som alene måtte prøve å manøvrere i den svært kompliserte politiske situasjonen i Nord-Tyskland fram til sin død i 1325. Dette gjorde han med vekslende hell. Han støttet seg først og fremst på kong Erik Menved av Danmark, men strevde med å kontrollere "sin" hansaby, Greifwald, i konfliktene med byborgere og rivaliserende fyrster i Nord-Tyskland, spesielt Brandenburg. Hans sønn døde bare noen måneder før han selv gikk bort i 1325, slik at fyrstedømmet Rügen etterhvert opphørte å eksistere. Det ble i stedet lagt under det pommerske hertugdømmet, styrt av Vartislav, Vitslavs nevø.
I Tyskland er minnet om Vitslav III først og fremst knyttet til hans diktning. De fleste av hans sanger er bevart i et manuskript fra 1340-tallet, kjent som Jenaer Liederhandschrift. Her finner vi hans diktning omformet til middelhøytysk, men det er høyst sannsynlig at Vitslav selv opprinnelg diktet på middelnedertysk. I håndskriftet er det også satt noter til hans sanger, og man tror at det er han selv som kan ha gitt melodi til sin diktning. Han blir gjerne regnet som en av de viktigste dikterne innen den seneste generasjonen av av minnesangere. Kjente minnesangere, som Frauenlob og der Goldener, hyllet Vitslav som en høvisk og gavmild fyrste. Trolig fremførte Vitslav selv sine sanger ved de nordtyske hoff, for eksempel ved den store festen i Rostock i 1311, kalt den mest praktfulle sammenkomsten av adelsmenn noensinne i Nord-Europa. I et sjeldent husholdsregnskap fra Vitslavs slott i Hertesburg sommeren 1325, ser vi at i løpet av fire uker var det rundt ni hundre bordsettinger. Familien og gjester skulle ha sitt. Blant gjestene som blir nevnt er både adelige og lærde magistre.
Vitslavs diktning består av 27 bevarte sanger, noenlunde likelig fordelt mellom to ulike sjangre. Den ene delen av hans diktning er de såkalte Sprüche, som har en mer moralsk eller lærd grunntone i seg. De omhandler bibelhistorier, moralske råd, legender og gåter. Vitslav, som mange andre minnesangere, diktet muligens disse Sprüche i forbindelse med de kristne høytidene. Den andre delen er minnesangene, som handler om livets gleder; vår, sang, skjønnhet og kjærlighet. I en av minnesangene (nr. 7) pålegger han sine tilhørere å nyte mai måned før den er forbi – da skal vi synge og danse natten lang, og har en mann en mild kvinne i sin arm blir lykken fullkommen. Og selv om kvinnen kanskje ikke gir mannen et blikk, er det alltid håp så lenge det er vår!
I dette viser Vitslav oss en lett lystighet som står i kontrast til den omskiftelige diktningen verdenen som han og hans tilhørere levde i. Enkelte ganger berører også Vitslav også det mørke i sin samtid; et gjentagende emne er de som viser troskap og de som sviker. En av hans sanger (Spruch nr. 1) handler om hvordan far og sønn ikke lenger kan stole på hverandre – et sikkert tegn på menneskenes forfall og at det er på tide å forberede sin sjel for endetiden.
Denne dobbeltheten er på mange karakteristisk for Vitslavs tid; en streben etter det lette og høviske livet ved festene på slottene i Hertesburg og Barth, mens man aldri helt kunne vite hva morgendagen kunne bringe av svik, krig og død.
Wesley Thomas og Barbara Garvey Seagrave, The Songs of the Minnesinger, Prince Wizlaw of Rügen (Chapel Hill, 1969)
CD med musikk av Vitslav III:
Muziktheater Dingo, Wizlaw, der Verführer (2003)
Anbefalt nettsted:
www.wizlaw.de