Dagligliv

En søndagsmesse i nordisk middelalder

Utdrag fra teologen A. Chr. Bangs bok: Udsigt over den norske kirkes historie under katholicismen. Kristiania 1887. Utdraget og tilpasningen til moderne norsk er foretatt av Jørgen Haavardsholm.

I hjemmet skal man forberede seg til kirkeferden ved å legge fra seg alt hat, all ondskap og misunnelse. Vel ankommet til kirken faller man på kne foran kirkedøren og kysser den; er det tid går man så rundt kirken, hvis ikke, går man inn, stenker seg med vievann, faller på kne foran det hellige kors, ber om Guds nåde og kommer ihu hans pine, hvorved han forløste oss fortapte mennesker fra fiendens vold.

Derpå framsier man sin barnelærdom (trosbekjennelsen, fadervår og ave Maria). Kan man ikke disse stykkene, da slår man seg for brystet mens man sier: "Gud den allmektige vær meg syndige mann nådig og miskunnsom!" Så utfører man korsets tegn, idet man sier: "Jeg signer meg i Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn." Er det enda litt tid før messen begynner, da bør man gå ut på kirkegården til sine avdødes graver og be et fadervår for deres sjeler. Deretter samler man seg i kirken, idet messen skal begynne.

 

Clemenskirken var sognekirke. Presten har vasket hendene og iført seg messeklærne i sakristiet. Messeklærne bestod av følgende klesstykker: Hodelinet (höfvudlin, amicus humeralis), et klesstykke som dekket prestens hals og skuldre og opprinnelig også hodet. Messeserken (messuserkr, alba, tunica) var laget av hvitt linlerret og hadde omtrent samme form som den som blir anvendt i dag. Beltet (gjørd, cingulum) som ble bundet rundt om prestens liv over messeserken. Håndkledet eller svetteduken (handklædi, sveitadukr, manipulus, sudarium) som ble festet til prestens venstre arm. Stola, et bind som legges om halsen, og hvor begge endene ble festet under beltet, slik at de dannet et kors på prestens bryst. Stolaen var av samme stoff og farge som messehagelen. Messehagelen (hökull, casula, planeta) som har samme utforming som den som anvendes i kirken i dag.

Presten hadde altså iført seg sitt messeskrud og trådde fram for alteret ledsaget av sin degn (underdiakon). Degnens embetsdrakt bestod av hodelinet, messeserken og håndkledet. Hans funksjon var å bistå presten under messen ved å synge svarene, hvis kirken ikke hadde et eget sangkor. På alteret fantes det, foruten korset, to brennende lys og selve messeboken.

Diakon

Gudstjenesten begynner med en innledende del, som har til formål å forberede både prest og menighet, slik at de kan sette seg i den sinnsstemning som må til, for at messen kan utføres på best mulig måte (præparatio ad missam). Denne forberedende del bestod av flere hymner, almer og bønner og endte med at presten kysset alteret mens han sa: "Vær oss nådige og velsign oss i Faderens, Sønnens og den Hellige ånds navn."

Så begynner messens første hoveddel, og menigheten, som hittil har ligget på kne, reiser seg. Presten og degnen synger vekselsvis det såkalte introitus, det vil si ette eller flere bibelsprog, som svarer til vedkommende helligdags karakter og stilling i kirkeåret. Til introitus føyer det seg et vers av en av David-salmene (psalmus) og den såkalte lille gloria, etterfulgt av bønneropet kyrie eleison og lovprisningen, som fant sitt uttrykk i den såkalte store gloria. Mens presten begynte å synge denne lovprisningen, falt menigheten på kne; hver gang man hørte ordene Jesus Kristus eller Maria, skulle man slå seg på brystet.

Etter at den store gloria er fullført, setter menigheten seg, hvorpå presten hilser forsamlingen med "Herren være med eder", og oppfordrer den til bønn og messer dagens kollekt og epistel, hvoretter degnen synger den såkalte graduale (pallasøngr), som består av flere skriftstykker, som oftest tatt fra Davids salmer; etter gradualet følger da halleluja, som inneholder flerfoldige gjentakelser av det såkalte vers (versus, versiculus), likeledes bestående av bibel-stykker. Derpå reiser menigheten seg, og presten messer nå evangeliet, kysser messeboken og sier: "Kristi fred, som hans evangelium har gitt oss, bevar og styrk eders hjerter til et evig liv, amen!" Så messer han trosbekjennelsen (den nicæno-konstanopolitanske), og dermed er da messens første hoveddel sluttført.

Etter den første del innskytes som et mellomledd, som for en stund avbryter messen, predikenen, forsåvidt som presten er i stand til å etterkomme det påbud å predike hver søndag, et påbud, som i slutten av middelalderen ikke lenger ble overholdt. Ette prekenen eller, der hvor den falt bort, etter trosbekjennelsen begynner messens andre hoveddel, feiringen av nattverdens sakrament. Handlingen forløper på følgende måte:

Første avsnitt, sakrament som offerhandling. Under avsyngelsen av det såkalte offertorium (offersang) - et til de forskjellige helligdager forskjellig vers hentet fra Davids salmer - går flere eller færre av de tilstedeværende fram til alteret og framlegger her sitt offer til presten. På visse høytidsdager var alle menn og kvinner som hadde egen husholdning forpliktet til å gi et offer. Etter at man er ferdig med ofringen, henter degnen kalken, hvor skålen med oblatene er plassert ovenpå og bærer den fram til alteret. Presten ber nå følgende bønn: "Kjære Herre! Hellige du dette offer, så det blir oss din enebårnes legeme og blod". Deretter mottar han kalken med oblatskålen, går framfor alteret og framfører en bønn som begynner slik: "Motta, o hellige Trefoldighet, dette offer, som vi ofrer til deg til erindring om vår Herre Jesu Kristu lidelse, oppstandelse og himmelfart og til ære for den hellige jomfru Maria og de salige apostler Peter og Paulus og Andreas og alle dine hellige ...." Nå setter han kalken ned på alteret, setter skålen med hostien foran den og tildekker det hele med det såkalte corporale - et stykke hvitt lintøy -, idet han ber den allmektige Gud om at dette offer må være ham velbehagelig. Deretter gjør han korsets tegn over kalken og skålen med oblatene med en bønn om, at den evige og allmektige Gud må kommer og velsigne offeret til sitt navns ære og forherligelse. Nå vier han røkelsen med bønn og antenner den under bønn, hvoretter han vasker sine hender, likeledes under bønn. Så legger han seg på kne midt foran alteret, mens han sier: "Måtte vi annammes av deg med ydmykhetens ånd og et sønderknust sind. Måtte vårt offer skje således, at det kan annammes av det på denne dag og behage deg, Herre Gud, Allmektige Fader !". Etter denne bønn reiser han seg, og vendt mot menigheten oppfordre han den til forbønn med disse ord: "Be for meg, søstre og brødre, at mitt og på samme tid deres offer kan være til behag for Herrens ansikt". Så vender han seg til alteret og framfører den såkalte stille bønn - secreta (lágasöngr hinn fyrsti), og hermed slutter da det første avsnitt.

Annet avsnitt inneholder den fra oldkirken nedarvede såkalte præfation, takkebønnen, lovprisningen. Denne var noe forskjellig til de forskjellige tider av kirkeåret og på de forskjellige festdager. Det som er kjernen i den har følgende innhold: Presten: "Herren være med eder !" Degnen: "Og med din ånd!" Presten: "Opp med hjertene!" Degnen: "Vi har oppløftet dem til Gud." Presten: "La oss takke Gud, vår Herre!" Degnen: "Det er sømmelig og rett." Presten: "I sannhet, det er sømmelig og rett, berettiget og frelsebringende, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre , Fader, allmektige, evige Gud, ved Jesum Kristum, vår Herre, ved hvem englene opphøyer din majestet, maktene tilber deg, herredømmene skjelver, himlenes krefter og serafenes salige kor jubler i samstemmig tilbedelse. Byd også våre røster å blande seg med dem, idet vi med ydmyk bekjennelse sier: Hellig, hellig, hellig er den Herre Gud Sebaoth; fulle er himlene og jorden av din ære. Hoseanna i det høyeste! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hoseanna i det høyeste!"

Tredje avsnitt omfatter selve innvielsen, konsekrasjonen, canon missæ. De første bønnene som hører til her, ved hvilket det ublodige messeoffer ble feiret, framførtes av presten med lav røst, som en slags samtale mellom ham og Gud; de kaltes derfor de lave sanger (lágasöngar) eller i forhold til secreta: den lengste lave lang.

Presten løfter hostien. Messe fremstilt i en fransk miniatyr fra 1200-tallet Disse lave sangene var hos oss ordnet i fire grupper av bønner: Den første gruppen: "Deg altså, o milde Fader, ber og anroper vi i ydmykhet ved Jesum Kristum, din sønn, vår Herre (presten kysser alteret) at du vil motta og velsigne disse (korsets tegn †) gaver, disse (†) ytelser, disse (†) hellige, ublodige ofre, som vi først og fremst ofrer (til) deg for din hellige katolske kirke, hvem du verdiges å gi fred, bevare, hjelpe og (til å) styre over hele jordens krets sammen med din tjern, vår pave (navn) og vår biskop (navn) og vår konge (navn) og alle rettroende bekjennere av den katolske og apostoliske tro".

Den andre gruppen (commemoratio pro visis): "Kom ihu, o Herre, dine tjenere og tjenerinner (her nevnes navnene på levende medlemmer av menigheten som det skal bes for i en eller annen anledning) og alle de tilstedeværende troende kristne, for hvem vi ofrer, eller som ofrer deg dette ærens offer for seg og sine, og som betaler deg, du evige, levende og sanne Gud, sine løfter til forløsning for sine sjeler, til håp om frelse og bevaring".

Den tredje gruppen: "I fellesskap hedrer vi minnet først og fremst om jomfru Maria, Guds og vår Herre Jesu Kristi moder, men dernest også om dine salige apostler og martyrer (her kommer navnene på disse) og alle dem, hvis herlige triumf vi feirer i dag, og alle dine hellige, hvis fortjeneste og bønner du gir oss i (oppgave) å befeste ved din beskjermende hjelp. Ved den samme herre Jesum Kristum ... osv.". Så bøyer presten seg på kne foran alteret, mens han sier: "Dette vårt og alle dine tjeneres offer altså motta du nådig og la oss leve våre dager i fred; fri fra den evige fordømmelse og la oss telles blant din hjord i himlene. Ved Kristum ... osv. ". Deretter reiser presten seg og sier: "Dette offer verdiges du, o Gud, å gjøre velsignet, antagelig, gyldig, fornuftig og velbehagelig, at det for oss blir din elskede Sønns, vår Herre Jesu Kristi legeme († over hostien) og blod († over kalken), han, som dagen, før han led, tok brødet i sine hellige og tilbedelsesverdige hender (presten tar hostien og løfter den opp over sitt hode, menigheten tilber den ved å falle på kne og slå seg på sitt bryst) og oppløfte sine øyne til himlen til deg, sin allmektige Fader, takket og velsignet og brøt det og ga sine disipler, mens han sa: Gå alle hen og spis, dette er mitt legeme." (Presten legger fra seg hostien, avdekker kalken, tar den i hånden og fortsetter:"Likeså tok han etter aftensmåltidet denne herlige kalk i sine hellige og tilbedelsesverdige hender, takket og velsignet (†) og ga den til disiplene, mens han sa: Ta alle og drikk herfra, dette er nemlig mitt nye og evige testamentes blods kalk, troens mysterium som utgytes for dere og for mange." (Presten løfter kalken, menigheten tilber på samme vis som når hostien ble løftet opp) "Gjør dette, så ofte som I gjør det, til minihukommelse". (Kalken og skålen med hostien tildekkes). Presten utstrekker begge armene ut til siden og fortsetter: " Derfor, o Herre idet også vi, dine tjenere, men tillike ditt hellige folk, kommer ihu den samme Jesu Kristi, din sønns, vår Herres, så salige lidelse og oppstandelse fra de døde og ærefulle himmelfart, ofrer vi til din herlige majestet av dine oss givne gaver et rent offer (†), det evige livs hellige brød og den evigvarende frelses kalk (†). Med et nådig og mildt åsyn verdiges du å skue ned til dem og å motta dem, likesom du verdiges å motta din rettferdige tjener Abels gaver og vår hellige patriark Abrahams offer og det hellige og ubesmittede offer, som ypperstepresten Melkisedek ofret til deg". Presten faller på kne, legger armene i kors på brystet og fortsetter: "Ydmykt bønnfaller vi deg, allmektige Gud, byd , at dette offer føres ved din hellige engels hender opp til ditt alter i det høye, fram for din guddommelige majestets åsyn (presten reiser seg og kysser alteret), for at vi kan fylles med all himmelsk velsignelse (†) og nåde ved din sønns hellige legeme (†) og blod (†), som vi skal motta av dette alter."

Den fjerde gruppen (commemoratio pro defunstis): "Kom også, o Herre, ihu dine tjenere og tjenerinner, som, beseglet med troens segl, er gagne forut for oss og sover fredens søvn (ved sjelemesser nevnes her vedkommende avdødes navn); vi ber deg, forunn dem og alle, som hviler i Kristus, vederkvegelsens, lysets og fredens sted ved den samme Kristum .... osv." Presten reiser seg, slår seg for brystet og ber: "Også oss syndere, dine tjenere, som håper på din store barmhjertighet, verdiges du å gi del og lod med dine hellige apostler og martyrer, med Johannes, Stefanus, Mattias, Barnabas, Ignatius, Alexander, Marcellinus, Peter, Felicitas, Perpetua, Agatha, Lucia, Agnes, Cicilia, Anastasia og med alle dine hellige, i hvis samfunn du gjør oss delaktige, du, som ikke ser hen til fortjeneste, men gir nåde ved Kristum, vår Herre, han, ved hvem du alltid skaper alle disse gode gaver, og ved hvem du helliggjør (†), levendegjør (†), velsigner (†) og beskjermer oss (presten avdekker kalken, tar hostien mellom fingrene og gjør dermed under det følgende korsets tegn dels over, dels på de forskjellige sider av kalken), ved (†) ham; deg, Gud allmektige Fader (†), i den Hellige Ånds enighet (†) tilhører all heder og ære (presten legger hostien ned på skålen, tildekker kalken med colporalet og fortsetter med høy røst) i evigheters evighet. Amen."

Presten messer nå fadervåret, hvorpå han under påkallelse av Maria og apostlene Peter, Paulus og Andreas først bryter hostien i to deler og derpå den ene halvdel likeledes i to deler, av hvilken han lar den ene falle ned i kalken. Deretter framfører han følgende bønn: "Herre Jesus Kristus, du, som har sagt til dine disipler: jeg gir dere min fred, fred lar jeg dere få; se ikke hen til mine synder, men til din hellige katolske kirkes tro og verdiges etter din vilje å gi den din fred, å beskjerme, bistå og styre den, du som med Fader og den Hellige Ånd lever og regjerer ... osv.". Så kysser han messeboken og alteret, mens han sier: "Kirkens, vår glade og hellige moders fred være alltid rik i våre hjerter;" -deretter kysser han nattverdselementene, idet han fortsetter: "Ved den Hellige Ånd, som er gitt oss".

Utdeling av nadverdbrødet. Andre enn presten kunne få nadverd på spesielle høytidsdager.

Etter dette kysser han degnen samtidig med at de tilstedeværende menn gir hverandre messekysset og kvinnene likeledes. Derpå forbereder kan seg på å innta nattverden med en bønn om at han rettelig og verdig må ta i mot Kristi legeme og blod. Så tar han skålen med hostien i sin hånd og sier tre ganger: "Herre, jeg er ikke verdig til, at du skal gå inn under mitt tak, men si bare et ord, og min sjel blir helbredet." Etter at han deretter med skålen har betegnet seg med korsets tegn, rekker han seg selv hostien, som han inntar under følgende utdelingsformel: "Vår Herre Jesu Kristi legeme bevare min sjel til evig liv!" Nå tar han kalken, mens han sier: "Hvormed skal jeg gjengjelde min Herre for alt, hva han har gitt meg? Jeg vil motta frelsens kalk og påkalle Herrens nevn, med lovprisning vil jeg påkalle Herren, og jeg skal være frelst fra mine fiender." Deretter gjør han korsets tegn over seg med kalken og tømmerden under følgende utdelingsformel: "Vår herr Jesu Kristi blod bevare min sjel til et evig liv!" Bare ved enkelte spesielle dager skulle alle gå til alters. Under hele middelalderen synes det å ha vært skikk og bruk å ringe med klokkene mens nattverden pågikk.

Etter at distribusjonen er fullført, slår degnen litt vin i kalken, som presten drikker, etter at han i den har dyppet og renset de fingrene som han holdt hostien med under nattverden. Etter denne renselsen (purificatio) og avvaskelsen (ablutio), idet han lar degnen helle en blanding av vin og vann i kalken over sine hender, hvoretter han tørker dem med sitt håndkle og drikker så til slutt hele kalkens innhold. Dermed er messens annen hoveddel slutt.

Den tredje hoveddel av messen, postkommunionen, avsluttende tilbakeblikk på den foregående feiring av nattverden, begynner med en bønn som er forskjellig for de forskjellige helligdager, den såkalte communio. Deretter følger den fra oldkirken nedarvede tiltalen: "Gå messen er forbi" og så følgende bønn: "Måtte min lydighet mot deg fullbragte tjeneste være deg til behag, o hellige Treenighet, slik at det offer, som jeg i dag har ofret for din majestets øyne, kan være deg velbehagelig og ved din barmhjertighet være meg og alle, for hvem jeg har ofret, til gavn både for dette og det evige liv, i hvilket du lever og regjerer .... osv."

Etter at presten deretter har tilønsket menigheten den treenige Guds velsignelse og lest Joh.ev.I, I - 14, framsier han en av de for dagen bestemte avslutningsbønner, hvoretter han under avsyngelse av hymner og antifoner avfører seg messeklærne. Degnen avslutter nå gudstjenesten med en kollekt, hvoretter han oppfordrer menigheten til å prise og takke Gud.

Og dermed er messen avsluttet.