Middelalder-Oslo

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Oslo middelalderby lå i skjæringspunktet mellom kommunikasjon over land og kommunikasjon til vanns. Mens tidligere store arkeologiske utgravninger var inne i byen, har de fleste større undersøkelsene fra 1992 vært i Oslos havneområde. Spennende funn er blitt gjort og med utbyggingen av Bjørvika vil det komme flere!

Osloshavn1
Fig. 1. Tre sentrale områder med funn av brygger og sjøboder i Oslo middelalder-havn. Lilla er biskopens område, rødt er kongens.

Oslo var ingen stor havneby i middelalderen, og handelen var ikke det som først og fremst skaffet byen inntekter. Det var heller skatter, avgifter og bøter pålagt innbyggerne i Oslos oppland og først og fremst jordleieinntekter. På det meste eide kirken over halvdelen av alle gårder, og kongen, stormenn og kjøpmenn store deler hver. Disse oppebørselsinntektene ble som regel betalt i naturalia, og disse måtte enten konsumeres, foredles eller selges videre. Dette ga bakgrunn for mye av eksporten fra Oslo havn. Og overskuddet kunne brukes til å kjøpe varer fra andre steder. Men det var selvsagt også regulær handel, i overskuddsprodukter som smør, pelsverk, huder, jern, gevir, bryner, kleberkar og trevirke. I senmiddelalderen var det særlig trevirke som økte i betydning som eksportvare fra Oslo.

Det var viktig for kjøpmennene og også kongen og kirkens menn å ha tilgang til brygger og også lagringsplass i sjøboder. I en retterbot fra Håkon 5 står det spesifisert hvilke varer som skulle oppbevares i sjøbodene og hvilke som skulle lagres oppe i bygårdene. I sjøbodene skulle det lagres malt, mel, rug, korn, hvete, hvetemel, flesk, bønner, erter, sild og andre tunge importvarer. Oppe i byen skulle det lagres øl, mjød, mungåt (vin), honning, tran, tørrfisk, smør og alle importvarer som ikke var tunge. I en rekke dokumenter fra høy- og senmiddelalderen står det også omtalt brygger og ikke minst eiendomsrett til sjøboder - hele sjøboder eller parter av slike. F.eks. eide Sakse Toresson i Vidarsgård i 1367 en sjøbod på nordsiden av Clemensallmenningen, midt på bryggen, og Osmund i Saksegården hadde i 1413 en sjøbod midt på biskopens brygge.

Det var brygger og sjøboder langs sjøkanten og også ute i sjøen på hele strekningen fra neset utenfor Mariakirken i syd til godt nord for Bispeallmenningen i nord. Utenfor selve neset nord for Alnaelvas utløp var det sandbanker og for grunt til å ha brygger. Det viser de arkeologiske utgravningene i 2005-7 for senketunnelen på Sørenga. Alnaelva har tatt med seg store mengder med leire, silt, sand og grus og avleiret dem i en vifte utenfor elvemunningen og godt ut på nordsiden av denne. Her ble det også funnet kraftige sjikt med kvist og fliser og ikke minst søppel fra middelalderbyen, særlig store mengder dyrebein og lærgjenstander. Hele 6600 sko eller større deler av sko ble funnet, samt en del knivslirer, sverdbalger, punger og vesker.

Kongsbryggen er nevnt i flere sammenhenger i skriftlige kilder. Kongen hadde en egen brygge utenfor kongsgården. Her kunne kongens folk ta imot varer han hadde bestilt eller gjerne ville ha. Kongen hadde etter forskriftene forkjøpsrett i tre dager til varer som kom fra utlandet. Arkeologene tror at de har funnet kongsbryggen fra rundt 1300, Håkon 5s tid da de grov der i 1992-93. Den har vært minst 32m lang parallelt med land, bygget av tykke liggende stokker av furu og gran, tatt rett ut av skogen med fellingshugg i den tykke enden og fløtningshull i den andre. De underste stokkene var festet med nagler til tilspisset stokker rammet ned i bunn-leiren. Den livlige virksomheten som pågikk her på begynnelsen av 1300-tallet var borte 100 år senere. Da lå det tre eller fire gamle båter rundt bryggen, slike som skulle repareres «til neste vår». Kongen satt andre steder enn i Oslo, helst i Sverige eller Danmark. Hvis han var i Oslo var det på Akershusborgen. Båtene sank og ble liggende inntil bryggen. De var ikke i veien lengre.

De arkeologiske utgravningene i 1993-94 og fra 2009 og fremover har vist at det utenfor biskopens eiendom og Bispeallmenningen var stor virksomhet gjennom hele middelalderen og også etter reformasjonen. De seneste utgravningene fra 2013 supplerer kunnskapen fra tidligere utgravninger og gir et godt bilde av havnestrukturen.

Osloshavn2Fig. 2. Utgravningsfeltet i 2013 med lafte-kasser. Bjørvika og Hovedøya i bakgrunnen.

Det viktigste strukturelementet i havne-utbyggingen var laftekassene eller tømmerkistene. De har noe forskjellig utforming, men er alle konstruert som store kasser av liggende tømmerstokker. De står nede på datidens sjøbunn og har stått godt opp over datidens havoverflate. I de fleste tilfellene har dette minst vært på 2m dyp, ofte mer. Der stokkene krysser hverandre, er det gjerne nedhugg for å gjøre konstruksjon stabil. I flere tilfeller er det regulære laftehugg, slik som vi finner det i laftebygninger fra tiden. De fleste kassene har ikke bare yttervegger av tømmerstokker, men også stokker på tvers og langs inne i kassene og helt ut til ytterveggene, slik at det blir flere «rom». Disse hadde bare som funksjon å stabilisere konstruksjonen. Det er ikke alltid at stokkene lå rett over hverandre. Og i noen tilfeller er det stokker som har fungert som dragere for å holde veggene i kassene sammen eller fra hverandre. Stokkene er som i Kongsbryggen ubearbeidete unntatt i laftene. Det er funnet kasser med stokker i bunnen, som et slags gulv. Men i de fleste tilfeller er det ikke slike og heller ikke noen store oppfyllinger av steiner for å holde kassene nede.

Osloshavn3Fig. 3. Oversiktskart over laftekasser i rødt med dateringer i svart. Det er senere funnet toppen av enda flere kasser. Nederst til høyre Vannspeilet.

Det å hindre disse tømmerkassene fra å flyte opp har sikkert vært en stor utfordring. Ubarket, ferskt tømmer var tung, men fløt allikevel. Det som kunne holde stokkene nede var tyngden av stokkene over vann. I noen tilfeller kan vi se hvordan de har arbeidet. Tynne stokker eller staur har vært rammet ned i bunnleiren slik at de kunne styre laftetømmeret på plass. Sannsynligvis var kassene konstruert på forhånd, f.eks. oppå isen. Det er lite rimelig å tenke seg at de dykket ned og gjorde tilpasninger med øks og bor under vann.

Hva brukte de kassene til? Det var to funksjoner de hadde. Begge forutsatte at det var et dekke over hele kassen, godt over vann. Den ene var som brygger. Den andre var som lagringsplass. For det siste formålet var det sikkert hensiktsmessig å bygge sjøboder oppå kassene. De beskyttet varene og gjorde også at tømmerkassene ble tyngre og holdt seg nede på bunnen.

Osloshavn4

Fig. 4. Fra utgravningene i 2013. Laftekasse fra sent 1300-tall. Skipsvrak brukt som fundament for laftekasse (fjernet da fotografiet ble tatt). I bakgrunnen spunt for kum i Midgardsormen, Oslo kommunes nye avløpsanlegg. Flere av laftekassene fortsatt inn i denne.

Ved de arkeologiske utgravningene av laftekassene har det vist seg at det ofte er forskjeller på utformingen av sidene. Deter lite hensiktsmessig med lange laftehoder som har stukket ut dersom en båt skulle legge til ved kassen, dvs. at den skulle fungere som brygge. I noen tilfeller er det fine avkuttete korte laftehoder på en side. Da er det rimelig å tenke seg at det var denne siden som båtene la til på.

Det er ikke funnet noen sikre spor av sjøboder fra middelalderen oppå laftekasser, men mange indikasjoner. I en av laftekassene fra siste del av 1300-tallet og gravd frem i 2013 ble det funnet en stokk som trolig er fra gavlen i en slik sjøbod. På yngre laftekasser, fra sent 1500-tall og tidlig 1600-tall, er det ved graving for Barcodebygninger og Dronning Eufemias gate funnet ansamlinger av takstein som trolig stammer fra taket på slike sjøboder. Dokumenter fra middelalderen hjelper oss også. I et diplom (brev) fra 1389 står det om to sjøboder på Hestebryggen som biskopen eier og makeskifter. I et diplom fra 1413 står det om en tomt som biskopen eier hvor det skulle settes opp en sjøbod. 

Osloshavn5

Fig. 5. Rekonstruksjon av sjøboder satt oppå to laftekasser med forbindelse til land. Grunnplanen tilsvarer situasjonen med laftekassene fra 1389/90.

Tomten var 13 alen bred og 15 alen lang, alt etter hva slags alenmål som ble brukt 7,2 X 8,3m eller 6,2 X 7,1m. Dette passer svært godt med målene på to laftekasser som ble gravd ut for Dronning Eufemias gate i 2010/11. De stod ved siden av hverandre med langsidene parallelt med land. Mellom dem var det trolig en trebrolegning, og denne har fortsatt innover mot øst, der det ble funnet en mindre laftekasse, trolig fundament for en gangbro som har ledet ut til sjøbodene på laftekassene. Laftekassene var på landsiden utformet slik at de passet til at båter kunne legge til her. Tømmeret i laftekassene er felt vinteren 1389/90 går det frem av årringsanalyser (dendrokronologi).

Osloshavn6

Fig. 6. Detalj av laftekasse fra 1389/90. Den har blitt laftet opp et annet sted, tatt fra hverandre og fraktet til der den skulle brukes. Stokkene er merket med strek-nummer.

Ved utgravningene for Midgardsormen i 2010 og nederste del av Bispegata i 2013 ble det funnet deler av flere laftekasser. De ytterste er trolig fra siste halvdel av 1300-tallet, de innerste fra første halvdel. Under en av laftekassene lå det et båtvrak. Sannsynligvis har vraket vært brukt som fundament og stabilisering under kassen. Båtvraket, som ikke ble tatt opp, men tildekket og forhåpentligvis vil overleve en god del år til, er fra et fraktefartøy på vel 10m, med en mast for råseil og stevnror. Det er bygget av eik i klinkbyggingsteknikk, dvs. at båtborden har overlappet hverandre og vært festet sammen med klinknagler.

Utenfor laftekassen fra 1389/90 var det flere kasser og fundamenter som også kunne dateres nøyaktig, nemlig til 1469. Grunnen til at det ble bygget lengre og lengre ut i vannet var ønsket om å få dypere vann inntil bryggene. Det var tre faktorer som man måtte kjempe mot. Den ene var naturlig tilslamming fra elvene Alna og Frysja (Akerselva). Den andre var tømming av søppel fra byen ut i sjøen. Dette ble etter hvert forbudt, men ser ikke ut til å ha hjulpet. Den tredje grunnen var landhevningen. 

 

Osloshavn7

Fig. 7. Et båtvrak og laftekasse fra 1469. Utgravninger for Dronning Eufemias gate i 2010.

Fortsatt i dag er det i Oslo en landhevning på ca. 4mm per år. I perioder av middelalderen, særlig på 1200- og begynnelsen av 1300-tallet var det meget mer, opptil 12 mm per år. Det er svært langgrunt utover fra stranden i middelalderbyen. Det var derfor svært viktig å hindre at båter gikk på grunn. Det var også fint å få mer lagringsplass for eksport- og importvarer i sjøbodene.

Fra rundt 1570 og frem til 1624 har det vært anlagt store kasser med brygger og trolig sjøboder utover i Bjørvika. Etter all sannsynlighet var det trelasteksporten som satte fart i dette. Nordbryggen er nevnt i skriftlige kilder, og det er svært sannsynlig at det er denne som ble funnet ved arkeologiske utgravninger for Barcode i 2009 og også ved senere utgravninger i forbindelse med Dronning Eufemias gate. Med reformasjonen fikk kirken konfiskert sine eiendommer. De tok kongen. Biskopen hadde ikke lenger eiendomsrett over sin del av bryggeområdet. I stedet var det byens kjøpmenn som tok over. De tjente på leveranser til Akershus festning og investerte etter hvert stort i oppgangssager langs Akerselva og i transport av trelast til utlandet. De fikk også kongelige handelsprivilegier i et stort område utenfor byen. Nordbryggen viser hvilke store områder som ble tatt i bruk ute i Bjørvika som lager- og kaiplass.

Det vil fortsatt pågå store byggearbeider i Bjørvika, og store områder av det gamle havneområdet vil bli utsjaktet eller gjennomhullet av fundamentpeler. Når disse levningene av brygger, sjøboder, båtvrak og gjenstander som ligger på den gamle sjøbunnen blir fjernet eller ødelagt, er det viktig at det skjer arkeologiske undersøkelser i forkant. Det er fortsatt meget vi ikke vet om denne viktige delen av middelalderhavnen i Oslo.

Osloshavn8

Fig. 8. Laftekasser gravd frem i Midgardsormen kum S7 nederst i Bispegata. Kassene fortsetter i utgravningsfeltet i 2013.

 

 

 

 

bispeallmenningen2Middelalder-Oslo har engasjert seg for at gatedekket av tre fra middelalderens Bispallmenning skal bli bevart og ikke kassert slik det først var tenkt. Dette har både skjedd ved personlig kontakt mellom foreningens leder og Miljø- og klimadepartementet og ved uttalelser i mediene. Leif Gjerland ble intervjuet av Østlandssendingen på TV og gikk sterkt imot kasting av stokkene. Odd Einar Dørum ble intervjuet sammen med Erik Lae Solberg på Østlandssendingen TV, og begge argumenterte for at bevaring måtte prioriteres. 24/4 ønsket Østlandssendingen radio en reportasje om Middelalder-Oslos forslag om å henge opp gateskilt i middelalderbyen der det gamle navnet brukt i middelalderen var med, sammen med dagens gatenavn, blant dem nettopp Bispeallmenningen. 25/4 meddelte miljø og klimaministeren at stokkene ikke ville bli kastet. Samme dag tok Lae Solberg og Dørum opp saken i bystyrets spørretime.

Takket være sterkt press, ikke minst fra den historieinteresserte opinionen, bestemte Kulturhistorisk museum og Kultur- og kunnskapsdepartementet at tredekket skulle tas vare på, iallfall inntil videre. Treverk fra to trebrolegninger som har avløst hverandre på stedet er nå ivaretatt og plassert i vannbasseng på Kulturhistorisk museums fjernlager på Økern.

Den utgravde delen av Bispeallmenningen under dokumentasjon av arkeologer fra NIKU. Foto Thomas Wrigglesworth, NIKU.

Hva er det arkeologene fra NIKU fant ved de arkeologiske utgravingene for Follobanen under Bispegata? De fant flere nivåer av trebrolegning fra 12- og 1300-tallets Bispeallmenning. Denne gikk fra det trekantete Oslo torg og ned til der Bispebrygga lå, på samme sted som Bispegata, men meget smalere. Den var bare ca. 4m bred, og bestod av stokker lagt på tvers avgrenset av to langsgående stokker. Dette er historie! Her har kanskje biskop Nikolas Arnesson eller senere kong Håkon den 5 ha gått eller ridd. Vi er glade for den store interessen som folk har vist for å ta vare på historiske levninger fra Oslo middelalderby. Og vi står på for fortsatt bevaring, og for formidling og opplevelse av historien!  

Bispegata skilt

Prøveoppsatt skilt med Bispegata og Bispeallmenningen. Foto Leif Gjerland

Intervju ved gateskilt     

 

 

 

 

 

 

 Østlandssendingen intervjuer Petter Molaug og Leif Gjerland under oppsetting av det midlertidige gateskiltet Oslo gate/Nordre strete. Foto Leif Gjerland.

Av forsker Petter B. Molaug, NIKU

St. Hallvard, Oslos skytshelgen er gjerne fremstilt med tre piler i den ene hånden og en kvernstein i den andre. Disse gjenstandene symboliserer Hallvard Vebjørnssons død for morderhånd i 1043. Med tre piler ble han drept, og for å hindre at han skulle flyte opp, ble en kvernstein bundet til liket da det ble senket i Lierfjorden.

Pil og bue var det vanligste våpenet for jakt og kamp på lang avstand tilbake i jegersteinalderen. Da var pilespissene av stein. Også spisser av bein ble brukt langt opp i eldre jernalder. Pilespisser av jern ble først vanlige i Skandinavia i yngre jernalder. Spissene var gjerne lansettformete med en markert rygg langs midten, men piler med mothaker var heller ikke uvanlige. Pilene hadde tange, dvs. en spiss som ble stukket inn i et hull i enden av pileskaftet. I middelalderen ble det etterhvert også vanlig med fal på pilespissene, dvs. at pileskaftet ble stukket inn i den kremmerhusformete enden av pilespissen. Pileskaftet kunne være av forskjellige tresorter. I enden var det styrefjær.

I middelalder-Oslo er det funnet noen pilespisser, men ingen hele piler. Hele jaktpiler er det funnet flere av på isbreer i Norge. Her stammer de fra villreinjakt og er bevart i isen frem til våre dager. Buene ble teknisk forbedret flere ganger i løpet av middelalderen. Best var sammensatte buer hvor bestanddelene var forskjellige treslag, f.eks. furu og bjerk.

En helt ny buetype ble vanlig hos oss på 1200-tallet, nemlig armbrøstbuen. Prinsippet for denne er at buen blir strammet ved hjelp av en teknisk innretning. Skuddet blir fyrt av ved hjelp av en avtrekker. Armbrøstspissene har vanligvis fal og er meget kortere enn langbuepilene. De er kraftigere, beregnet til å trenge gjennom ringbrynjer og lærrustninger. Hallvard Vebjørnsson ble helt sikkert drept av piler fra allminnelige langbuer. Armbrøst ble ikke vanlig hos oss før på 13- og 1400-tallet.

Overliggeren til en håndkvern har egnet seg godt til å feste tau i pga. hullet i midten. St. Clemens ble senket med et anker. Håndkvernen fantes i de fleste hjem og ble brukt til å male mel til det daglige brød. Et alternativ var møllen drevet av vannkraft. Slike kvernsteiner var meget større en håndkvernene, og det var ikke uvanlig at det var plikt for folk å levere korn til maling ved byens mølle. Mel holder seg dårlig, og et alternativ til å male bare for dagens behov var å male store mengder og så lage flatbrød av melet.

Håndkvernen var gjerne 40 - 45cm i diameter. I Norge var materialet gjerne glimmerskifer med granater. Granatene er svært harde og gjorde at det ble en knudrete overflate. Glimmerskiferen var talkholdig og dannet ved dreiingen steinmel som sikkert hadde negativ virkning på tennene. I middelalderen forsynte steinbrudd på Hyllestad i Sogn store deler av Skandinavia med slike kvernsteiner. Et alternativ var basaltlava fra Mayen ved Rhinen, syd for Bonn. Disse bruddene forsynte deler av vest-Europa opp til Jylland. Ved utgravninger i Gamlebyen er det funnet en god del håndkverner. Noen har tydelige tegn på å være brukt, mens andre er uten bruksspor. Trolig er det brekkasje fra en som har handlet med slike kvernsteiner. Alle er av glimmerskifer med granater.

Illustrasjonene til denne artikkelen er foreløpig ikke tilgjengelig. De blir lagt til senere.

Fig. 1 Tre forskjellige pilespisser fra middelalderen, funnet ved utgravninger i Gamlebyen. Tegning Christian C. Diaz og Bernt Bjørge (pilen til høyre)

Fig. 2 Kvernstein fra Gamlebyen

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen Arkeologiske funn