Arkeologiske funn
Tre piler og en kvernstein
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
St. Hallvard, Oslos skytshelgen er gjerne fremstilt med tre piler i den ene hånden og en kvernstein i den andre. Disse gjenstandene symboliserer Hallvard Vebjørnssons død for morderhånd i 1043. Med tre piler ble han drept, og for å hindre at han skulle flyte opp, ble en kvernstein bundet til liket da det ble senket i Lierfjorden.
Pil og bue var det vanligste våpenet for jakt og kamp på lang avstand tilbake i jegersteinalderen. Da var pilespissene av stein. Også spisser av bein ble brukt langt opp i eldre jernalder. Pilespisser av jern ble først vanlige i Skandinavia i yngre jernalder. Spissene var gjerne lansettformete med en markert rygg langs midten, men piler med mothaker var heller ikke uvanlige. Pilene hadde tange, dvs. en spiss som ble stukket inn i et hull i enden av pileskaftet. I middelalderen ble det etterhvert også vanlig med fal på pilespissene, dvs. at pileskaftet ble stukket inn i den kremmerhusformete enden av pilespissen. Pileskaftet kunne være av forskjellige tresorter. I enden var det styrefjær.
I middelalder-Oslo er det funnet noen pilespisser, men ingen hele piler. Hele jaktpiler er det funnet flere av på isbreer i Norge. Her stammer de fra villreinjakt og er bevart i isen frem til våre dager. Buene ble teknisk forbedret flere ganger i løpet av middelalderen. Best var sammensatte buer hvor bestanddelene var forskjellige treslag, f.eks. furu og bjerk.
En helt ny buetype ble vanlig hos oss på 1200-tallet, nemlig armbrøstbuen. Prinsippet for denne er at buen blir strammet ved hjelp av en teknisk innretning. Skuddet blir fyrt av ved hjelp av en avtrekker. Armbrøstspissene har vanligvis fal og er meget kortere enn langbuepilene. De er kraftigere, beregnet til å trenge gjennom ringbrynjer og lærrustninger. Hallvard Vebjørnsson ble helt sikkert drept av piler fra allminnelige langbuer. Armbrøst ble ikke vanlig hos oss før på 13- og 1400-tallet.
Overliggeren til en håndkvern har egnet seg godt til å feste tau i pga. hullet i midten. St. Clemens ble senket med et anker. Håndkvernen fantes i de fleste hjem og ble brukt til å male mel til det daglige brød. Et alternativ var møllen drevet av vannkraft. Slike kvernsteiner var meget større en håndkvernene, og det var ikke uvanlig at det var plikt for folk å levere korn til maling ved byens mølle. Mel holder seg dårlig, og et alternativ til å male bare for dagens behov var å male store mengder og så lage flatbrød av melet.
Håndkvernen var gjerne 40 - 45cm i diameter. I Norge var materialet gjerne glimmerskifer med granater. Granatene er svært harde og gjorde at det ble en knudrete overflate. Glimmerskiferen var talkholdig og dannet ved dreiingen steinmel som sikkert hadde negativ virkning på tennene. I middelalderen forsynte steinbrudd på Hyllestad i Sogn store deler av Skandinavia med slike kvernsteiner. Et alternativ var basaltlava fra Mayen ved Rhinen, syd for Bonn. Disse bruddene forsynte deler av vest-Europa opp til Jylland. Ved utgravninger i Gamlebyen er det funnet en god del håndkverner. Noen har tydelige tegn på å være brukt, mens andre er uten bruksspor. Trolig er det brekkasje fra en som har handlet med slike kvernsteiner. Alle er av glimmerskifer med granater.
Illustrasjonene til denne artikkelen er foreløpig ikke tilgjengelig. De blir lagt til senere.
Fig. 1 Tre forskjellige pilespisser fra middelalderen, funnet ved utgravninger i Gamlebyen. Tegning Christian C. Diaz og Bernt Bjørge (pilen til høyre)
Fig. 2 Kvernstein fra Gamlebyen
