Sommerturen 2015 gikk til Skottland

800px-Dunvegan Castle in the mist01editcrop 2007-08-22Dunvegan Castle på Isle og Skye - opprinnelig bygd som en norsk vikingborg

Den 8 dager lange turen bød på historiske bygninger og ruiner og variert natur fra Edinburgh i sørøst, over til vestkysten via Glasgow og Oban til Isle of Skye, Loch Ness og Inverness med slagstedet Culloden, gjennom the Highlands til østkysten og Dundee. Siste dag besøkte vi St Andrews og Dunfermline, før retur fra Edinburgh. Turkomité var Petter Molaug, Ulf Andenæs, Anne Marit Holø og Jorun Hermansen. FRAM Arrangement AS var turoperatør. 

Berit Hogseth og Marit Westerveld, to av deltagerne på turen, har oppsummert inntrykkene:

Dag 1: søndag 28.juni

Søndag kveld klokka 20:40 lokaltid kunne de 48 spente deltakerne på årets sommertur sette foten på skotsk jord. På flyplassen i Edinburgh ble vi møtt av Fiona, som skulle være vår guide under oppholdet i den skotske hovedstaden. Uteblitt og skadet bagasje medførte en del papirarbeid, men omsider kunne vi gi oss i vei inn til byen. Hotel Mercure hvor vi skulle bo de to neste nettene, lå på Edinburghs travleste handlegate, Princes Street, vis a vis monumentet over Sir Walter Scott. Dette monumentet, hugget ut av marmor, blir med sine 61 meter sagt å være verdens største minnesmerke over en forfatter. Fra hotellet hadde vi også fri sikt over Princes Street Gardens til silhuetten av Old Town med Edinburgh Castle. Hvem skulle tro at dette vakre hageanlegget opprinnelig hadde vært en stinkende liten sjø, Nor Loch, til forsvar for Old Town. Men da New Town ble bygget, ble det drenert, fylt igjen og en privat hage ble skapt i 1818. 60 år senere ble den åpnet for offentligheten.

En del av deltakerne benyttet den sentrale beliggenheten til en liten tur på byen, før de tok kvelden.

Dag 2: mandag 29. juni

Tidlig neste dag møtte Fiona oss til en rundtur i Edinburgh, dels til fots og dels med buss. Turen startet med buss gjennom New Town. Behovet for en utvidelse av byen hadde vært tydelig lenge da grunnsteinen til den nye bydelen nord for Old Town ble lagt i 1767. Ansvaret for byplanen ble gitt arkitekten James Craig. Den kom til å danne et rektangel begrenset av Princes Street i sør, Queens Street i nord og de grønne plassene St Andrew Square i øst og Charlotte Square i vest. Blikkfanget i Charlotte Square er nok statuen av prins Albert til hest plassert i sentrum av parken. Nord for Queens Street ligger Queens Garden, og bydelen preges i stor grad av de mange parkområdene, noen av dem fortsatt private og lukket for allmennheten. De mange forretninger og gallerier i området fristet til en senere tur til den skotske hovedstaden. For var det noe som ikke sto på vårt program, var det shopping og gallerirunder

Vi kom inn i Old Town ved Holyrood Palace altså i motsatt ende av The Royal Mile enn man vanligvis gjør. Men Fiona visste at dronning Elisabeth var ventet til byen denne dagen og var redd gatene rundt slottet skulle sperres for biltrafikk. Vi fikk derfor heller ikke adgang til bygningen, men måtte nøye oss med å beundre den fra utsiden. Rett ved Holyrood ligger den skotske parlamentsbygningen bygd i 2004.

Neste stopp var Edinburgh Castle. Bussen slapp oss av nederst i Castle Hill like ved stedet hvor byen brente sine hekser på 1500- og 1600-tallet. Etter noen få minutters spasertur sto vi i den store forgården, godt kjent fra TV-overføringer fra den årlige Military Tattoo. I enden av denne ligger porthuset flankert av skulpturene av de store heltene i skotsk historie: William Wallace (1276–1306) med tilnavnet "Braveheart", kjent fra filmen med samme navn med Mel Gibson i hovedrollen, og Robert the Bruce (1274–1329) som ble kronet til skotsk konge i 1306 etter Wallaces henrettelse i London året før. Disse to herrene skulle vi møte flere ganger i de følgende dagene.

På veien opp til toppen av den klippen festningen er bygd på, stoppet Fiona oss tre-fire ganger for å gi informasjon om bygningene vi passerte, før hun slapp oss løs på egen hånd på plassen mellom krigsminnemuseet og det tidligere palasset. De fleste lot til å velge en tur inn i palasset for å se de skotske kronjuvelene og "Skjebnesteinen" hvor de skotske kongene etter sigende satt under kroningen. Inne i det lille St Margaret-kapellet traff vi også mange kjente. Kapellet ble reist på 1100-tallet av kong David I til minne om hans mor, dronning Margaret. Til høyre og litt nedenfor inngangen til kapellet var festningens stolthet, den enorme kanonen Mons Meg, plassert. Da den ble avfyrt siste gang i 1681, sprakk løpet. Men den er fortsatt et imponerende syn som forteller om en annen tids krigføring.

Etter en kort spasertur fra festningen ned The Royal Mile var vi ved St Giles Cathedral akkurat i tide til gudstjenesten. Da denne ble etterfulgt av en uanmeldt konsert, måtte Fiona samle oss i Tistel-kapellet for å fortelle oss om kirken. Slik fikk vi også anledning til å se grundig på dette kapellet som er det nyeste tilskuddet til kirken, bygd mellom 1909 og 1911. Det er et vakkert utsmykket rom, godt tilpasset kirken forøvrig. Tistelordenen er om ikke den eldste, så en av de eldste skotske ordener muligens med røtter helt tilbake til 800-tallet. Morsomt for oss er det at kong Olav V var medlem av ordenen som det eneste utenlandske medlem noen gang. Siden våpenskjoldene til avdøde medlemmer ikke blir fjernet, kunne vi fortsatt se kong Olavs skjold over det som hadde vært hans stol i kapellet.

St Giles Chathedral er en praktfull kirke med overveldende mange utsmykninger. Det var umulig å få med seg alt på den korte tiden vi hadde spesielt siden konserten fortsatt ikke var avsluttet. Den første steinkirken ble bygd rundt 1124 i kong David I's regjeringstid. Nåværende kirke antas å være bygd etter en brann i 1322. Ved reformasjonen hadde kirken stort sett samme arkitektoniske utforming som i dag. Den var rikt utsmykket og hadde omkring 50 altere.

John Knox ble kirkens første protestantiske prest i 1559, og herfra dirigerte han den skotske reformasjon. Han tilhørte den strenge kalvinske retningen, og i hans 13 år tilknyttet St Giles gjennomgikk kirken en total forandring. Kirken ble totalt rensket for sine altere og billedutsmykninger slik vi også kjenner det fra våre egne kirker - den såkalte billedstorm. Først på 1800-tallet startet restaureringen av kirken.

Da Maria Stuart kom tilbake til Skottland og Edinburgh i 1560, fikk hun en bitter motstander i John Knox. Han fordømte henne ikke bare for hennes katolske tro, men også fordi etter hans kvinnesyn var kvinnelige ledere helt unaturlig og forkastelig. Dette ga han uttrykk for både skriftlig og muntlig og fornærmet Elisabeth I så grundig at hun ble hans uvenn resten av livet. (Les mer om John Knox og Maria Stuart i "Maria Stuart og hennes verden" av Richard Hermann, s.61–67)

Lunsjen denne dagen ble inntatt på Biddy Mulligans. I det vi gikk inn kunne vi høre signalkanonen på festningen avfyre sin "one o'clock"salutt – så fikk vi høre den likevel.

Etter lunsj var det tid for National Museum of Scotland. Museet sto ferdig i 1998, og utstillingene var moderne i formen, innbydende og lett tilgjengelige. Et vellykket blikkfang var Eduardo Paolozzis store bronseskulpturer med små innebygde utstillingsmontere. Vi oppholdt oss først og fremst i den førhistoriske delen med funn som bekreftet en tidlig norrøn kontakt med Skottland. Men mange rakk også en god titt på andre avdelinger.

Dag 3: tirsdag 30. juni

Denne dagen la vi ut på vår lange reise Skottland rundt. Etter cirka en mils kjøring sydover fra hovedstaden var vi fremme i landsbyen Roslin med Rosslyn Chapel. Det gamle, vakre gotiske kapellet er tilegnet apostelen Matteus og skal være en av fire fløyer i en påbegynt korskirke, bygget av Sir William St Clair, en adelsfamilie av samme navn og av normannerslekt. Byggingen skal ha startet i 1446 og ble ferdig i 1484, og er et av de få kapeller/kirker som overlevde reformasjonen i Skottland. Kapellet er meget rikt utsmykket. Bibelens fortellinger er hugget ut i steinen, og av de mest kjente er ”lærlingens søyle”. I følge tradisjonen skal lærlingen ha utsmykket søylen i den ledende steinhoggerens fravær. Da mesteren kom tilbake og oppdaget at lærlingens arbeid langt overgikk hans eget, ble han så grepet av sjalusi at han slo i hjel lærlingen. Et uthugget hode med et stort sår viser til denne triste historien. Ellers kjente nok mange til Rosslyn Chapel fra boken Da Vinci- koden og ryktene om at den hellige gral befant seg der, og sluttscenen i filmen som bygger på romanen, ble spilt inn i kapellet.

Etter lunsj på ”The Birds and the Bees Restaurant” var vi klare for nok en borg, Stirling Castle, en praktfull borg på toppen av en vulkansk klippe, omgitt på tre sider av bratte berg. Kong Arthur skal ha erobret den opprinnelige borgen fra angelsakserne, men de tidligste spor av festning er ikke før i 1124, og dagens renessansebygning er fra 1400- og 1500-tallet. Fra ”Great Hall” kom vi over broen til palasset med de kongelige gemakker hvor taket var praktfullt dekorert med ”Stirling Heads”, renessanseskjoldene av 38 figurer som skal være samtidige medlemmer av kongehoffet. I slottskirken Chapel Royal ble Maria Stuart i 1543 kronet bare ni måneder gammel.

Besøket både i Rosslyn Chapel og Stirling Castle var lagt opp til at vi skulle ta oss rundt på egen hånd. Men lykken var med oss. I Rosslyn Chapel oppdaget en av de ansatte at det var uvanlig mange besøkende der, og ga en fyldig informasjon om de viktigste symbolene og pekte dem ut for oss. På Stirling Castle viste det seg at en av de faste omvisningene passet inn i vår tidsplan.

Om kvelden kom vi til Glasgow hvor vi skulle overnatte.

Dag 4: onsdag 1.juli

Denne dagen satte vi endelig kursen nordover mot The Highlands. Etter en times kjøring var vi ved vårt første stopp: Dumbarton Castle. Dumbarton Rock er en klippeøy der elvene Clyde og Lever møtes. Den har Skottlands lengst dokumenterte historie som befestningssted, helt tilbake til 400-tallet. Denne festningen, Alt Clut, møtte sin skjebne i 870 da Olaf Kvite av Dublin med Ivar Beinløs og 200 langskip beleiret øya i fire måneder. Etter seieren fraktet de alt av rikdommer fra festningen sammen med en stor mengde fanger over på skipene og tilbake til Dublin.

Festningen ble bygd opp igjen under navnet Dun Breatann, men ble viet lite oppmerksomhet selv i 1098 da Hebridene kom på norske hender og Dumbarton Rock plutselig befant seg bare 15 mil fra grensen til Norge. 120 år senere kom det til stridigheter mellom Norge og Skottland – Alexander II ville ha tilbake Hebridene. Håkon Håkonsson sendte til gjengjeld en flåte inn i Clyde-fjorden.

Det er lite bevart av middelalderfestningen, bare Portcullis Arch, vakthuset nedenfor og nederste etasje av Wallace-tårnet ved den tidligere nordre inngang. Resten av husene ble satt opp på 1700-tallet i forbindelse med jakobitteroppstanden. Det franske fengslet ble bygd så sent som i 1790 og gjort om til fengsel i 1810 i forbindelse med Napoleons-krigene, for å huse franske fanger.

Fra Dumbarton var det bare noen få kilometer før vi var ved sørenden av Loch Lomond som er Skottlands største innsjø. Halvveis opp langs vestsiden av sjøen kjørte vi gjennom den idylliske landsbyen Luss som med sin pittoreske småhusbebyggelse gjør stedet til et av de peneste i Lowlands. Like utenfor byen stoppet vi ved et utfartssted med bord og benker på en stor plen ned mot sjøen. Her "on the bonnie banks of Loch Lomond" spiste vi vår medbrakte nistepakke. Sola skinte, i strandkanten var det et yrende fugleliv – og rikelig med insekter også, og en mengde andre besøkende. Tilbake i bussen hadde den aldri hvilende turkomiteen skaffet tilveie teksten til den kjente sangen "On the bonnie, bonnie banks of Loch Lomond", og jammen ble det allsang.

Lunsjpakken vår inneholdt ikke kaffe, og etter noe tids kjøring ble kaffetørsten påtrengende. Etter et par feilslåtte forespørsler dukket det plutselig opp en liten kirke tilsynelatende midt i ødemarka med et skilt som fortalte at her var Kirk kafe og at terommet var åpent. Paret som betjente kafeen var sporty og svingte opp med te, kaffe og kaker til nesten femti personer. Den lille kirken, Bruce Chapel, med tilhørende kloster var en liten idyll der det lå i skogen på nedsiden av veien med utsikt over sjøen. Slike spontane opplevelser får man sjelden på en tur med fast program.

Turkomiteen syntes imidlertid dagens program var litt spedt og var på utkikk etter noe mer som kunne passe vårt konsept. Og sannelig, like ved Oban hvor vi skulle overnatte, dukket en festningsruin opp: Dunstaffnage Castle fra 1220. Den gang gikk grensen mellom Skottland og Norge akkurat her, og Somerled, bestefaren til Duncan MacDougall som bygde festningen, hadde både gæliske og norrøne forfedre. Grensen hadde gått her siden 1098 da kong Edgar overga området til Magnus Berrføtt. I realiteten var det lederne av de lokale klanene som kontrollerte området. Rundt 1230 ønsket Alexander II å få tilbake retten til dette området. Dette førte til Håkon Håkonssons tidligere omtalte angrep på Dunbarton Castle. I denne konflikten tok Duncan kong Håkons side. Men han ønsket også å holde seg til venns med Alexander II. Denne linjen fulgte også hans sønn Ewan, og da han avslo Alexanders forsøk på å kjøpe ham over på sin side, sa han at han godt kunne tjene to herrer så lenge de to herrene ikke var fiender. De kunne være ganske slagferdige i gamle dager! Konflikten mellom Skottland og Norge toppet seg igjen på 1260-tallet, og i 1263 la kong Håkon ut på hærtog mot Clyde igjen. Her fikk han banesår og døde av skadene på Orknøyene. For oss er kanskje festningens historie mer spennende enn selve anlegget.

Framme i Oban hvor vi skulle overnatte ble det heldigvis tid til en liten halvtime på øret før middag.

Dag 5: torsdag 2. juli

Vi forlot havnebyen Oban ved Firth of Lorne, og bega oss nordover gjennom naturskjønne Skottland som på så mange måter ligner vårt eget land med store fjellkjeder og fjorder, bare at fjellene er så mye grønnere. Vi er på vei mot Isle of Skye, den største og nordligste av øyene som sammen utgjør Indre Hebridene. Vårt første stopp var ved Glenfinnan Monument, innerst i Loch Shiel, et 20 m høyt monument til minne om de som støttet Bonnie Prince Charlie da han samlet klanene til opprør mot engelskmennene, jakobitteroppstanden, i august 1745.

Vi var framme ved fergeleiet i fiskerbyen Mallaig i god tid før ferga kom som skulle bringe oss over til Armandale på Isle of Skye. Ventetiden benyttet vi til å spise vår medbrakte lunsjpakke før vi skulle ut på vår 30 min. lange overfart. Vikingene skal ha gitt sitt navn på øya med sitt norrøne ”skuy”, sikkert fordi det regner mye her. Skye skal være den vakreste av øyene med sin svært uregelmessige form med lange halvøyer og fjorder imellom. Landskapet varierer fra høye fjell til daler og viker.

På 400-tallet var Hebridene antagelig bebodd av piktere, ved den irske erobring ble de gæliske, ved 700-tallet ble de hjemsøkt av norske vikinger og på 800-tallet innvandret mange nordmenn dit. Man regner med at rundt 60% av navnene på Skye er norske navn, noe som forteller at den norrøne befolkningen har vært i flertall.

Mest kjent av øyas historie er tilknytningen til Bonnie Prince Charlie (Charles Edward Stuart, 1720-1788), som kom fra Frankrike til Skottland for å vinne tronen. Han kom til Derby med hæren sin, men ble drevet tilbake til Culloden hvor han ble beseiret i 1746. Han unnslapp til Skye forkledd som kammerjomfru for Flora MacDonald.

Nord-vest på øya ligger Dunvegan Castle som har vært MacLeod’enes hjem siden 1100-tallet, og er det slottet som har vært lengst bebodd av alle britiske slott. Borgen ligger nydelig til, og inne fikk vi et godt innblikk i klanens historie gjennom MacLeod’enes mange klenodier, blant annet det rundt 1500 år gamle Fairy Flag, flagget som etter sigende kunne redde klanen tre ganger når det ble viftet med. To ganger har det vært brukt og reddet klanen! Av andre klenodier her finnes Prince Charlies hårlokk og det gamle drikkehornet som nye høvdinger måtte tømme i en slurk.

Vi beundret det flotte hageanlegget rundt borgen før vi fortsatte til Broadford hvor vi skulle overnatte.

Dag 6: fredag 3. juli.

Etter det korte besøket på Hebridene forlot vi øygruppen over brua på østsiden av Skye. En god halvtime senere var vi framme ved Eilean Donan Castle, et riktig eventyrslott.

Eilean Donan, Donans øy, nevnes i kildene så tidlig som på 500-tallet, men først på 1200-tallet nevnes en befestet borg her. På denne tiden var Hebridene underlagt den norske kongen, og borgen ble trolig bygd som et forsvarsverk mot nordmennene. I 1719 under jakobitter-oppstanden kom borgen virkelig i ildlinjen. Tre skotske fregatter bombet festningen sønder og sammen og blåste til slutt for sikkerhets skyld restene i lufta med de 343 kruttønnene som var lagret der.

Nesten to hundre år senere ble den forsømte ruinen kjøpt av major John MacRae-Gilstrap og hans kone. Sammen med majorens dyktige kontorist Farquhar MacRae ga de seg i kast med det møysommelige restaureringsarbeidet. Tjue år etter sto borgen ferdig, tilpasset kravet til moderne bekvemmeligheter, som et levende bevis på hva som er mulig der det er penger og vilje.

Vi fikk en kort innføring i borgens historie i hallen og i bankettsalen i etasjen over.

Turen fortsatte østover til den kaledoniske kanal. I nærheten av Fort Augustus i sydenden av Loch Ness skulle vi spise lunsj på et lite, familiedrevet hotell. Her fikk vi servert den skotske nasjonalretten haggis som ligner mye på vår lungemos.

Etter lunsj fortsatte vi opp østsiden av Loch Ness til Urquhart Castle. De nåværende ruinene stammer fra 1200-1500-tallet, men er bygd på en tidligere middelalderborg. De mange befestningene som ble bygd på 1200-tallet er et tydelig tegn på at dette var en urolig tid i skotsk historie. Borgen ble delvis ødelagt i 1692 for å unngå at jakobitterne skulle kunne nytte den. I 1913 overtok staten ansvaret for bygget etter testamentarisk ønske fra siste eier. I areal er anlegget et av de største i Skottland.

Beliggenheten har også knyttet stedet til myten om sjøormen i Loch Ness, populært kalt Nessie, og vi må innrømme vi gransket sjøen med skjerpet blikk. Men en lovende krusning i vannflaten viste seg å være kjølvannsstripen fra en passerende båt.

Vi fortsatte nordover mot Culloden like ved Inverness. På denne fortsatt store og tomme sletta sto det siste og avgjørende slaget i jakobitteroppstanden den 16.april 1746. Jakobitterne ble fullstendig knust; det ble ikke tatt fanger, og ikke mange overlevde. Men Bonnie Prince Charlie unnslapp og klarte etter mange måneder på flukt å komme seg til Frankrike. Han så aldri Skottland igjen.

I dag er ikke det tidligere torvmyrområdet helt øde. Det er bygd et stort besøkssenter som informerer om slaget og opptakten til det. Den 360 graders filmrekonstruksjonen av slaget viste med all tydelighet denne krigen og alle krigens galskap og meningsløshet.

Kursen gikk sydover igjen til neste dalføre og Duke of Gordon Hotel i den lille byen Kingussie. Dette ble den mest underholdende overnattingen på hele turen. Etter middagen var det nemlig dans på hotellet for både hotellets gjester og folk fra stedet. Takket være det norske bidraget ble det par nok på gulvet til å dra i gang en skotsk turdans (folkedans, square dance, line dance).

Dag 7: lørdag 4. juli

Første stopp denne dagen var Highland Folk Museum i Newtonmore. Dette er det første britiske friluftsmuseum, og viser hvordan mange folk levde og arbeidet fra 1700-tallet og frem til ca. 1960. 30 historiske hus er flyttet dit eller bygget på nytt, etter riktig periode med hensyn til møbler, drakter og bruksgjenstander fra høylandet. I den gamle skolestua viste en streng skolemester hvordan undervisning og avstraffelse ofte foregikk. For første gang disse dagene fikk vi kjenne regnvær i Skottland, og det hører vel så absolutt til.

Derfra gikk turen til Blair Atholl Whiskey Distillery, ett av de cirka 80 destillerier som finnes rundt om i landet. De gamle gælerne kalte visst denne nasjonaldrikken sin for usige beatha – livets vann. Det var irske munker som brakte destillasjonskunsten til Skottland, så et slikt besøk hører vel absolutt til på en middelaldertur.

Spriten lagres på store eikefat i minst tre år for å kalles whisky. God maltwhisky krever minst åtte år. Den kan variere en del i smak avhengig av lagringstid, røykpreg og kvaliteten på kornet. Oppskrifter er strengt hemmelige, og i alt finnes det mer enn 2000 ulike typer.

Etter friluftsmuseum og whiskydestilleri, sto piktisk steinkunst på programmet. Pikterne, en folkegruppe i Skottland som særlig har holdt til øst i landet. Egentlig kom de fra fastlands-Europa og utgjorde en folkegruppe i Skottland i senantikken og tidlig middelalder. Språket deres har vært en keltisk dialekt som har stått britisk og gælisk nær. Hvem var pikterne? Hvordan levde de? Hva trodde de på? Ordet Pict kommer fra picti, et latinsk ord som betyr ”de tatoverte”. Samtidig med pikterne begynte irske munker fra midten av 6. århundre å grunnlegge klostre langs vestkysten. En teori er at pikterne hugg ut og reiste steiner som bar piktiske symboler i tilknytning til denne nye religionen. Steiner med piktiske symboler er noe av de best kjente kunstneriske prestasjoner fra det 6. og 7. århundre. Man har funnet sølvsmykker av et imponerende arbeid fra denne tiden, men det er bare et lite antall som har overlevd. Og hvilke symboler brukte man? Det kunne være dagligdagse ting som kam og speil, dyresymboler som ulv og villsvin, ørn, laks og slange, men mest vanlig av alle piktiske dyr er en svømmende figur av en delfin eller et mytisk vesen. Et mesterstykke av piktisk kunstferdighet er et 2,6 m høyt steinkors som kombinerer det irske og piktiske og gir et ikonisk inntrykk av kongelig autoritet. På forsiden kongen til hest og over den bibelske kong David som spiller på harpe og gjeter sauene.

Dag 8: søndag 5. juli

På turens siste dag var første stopp St Andrews bare en time fra hotellet i Dundee.

St Andrews fikk bystatus i 1140. Men allerede da fantes pilegrimskirken St Rules der. Denne var i bruk også etter at den storslagne katedralen St Andrews, den største kirke i middelalderens Skottland, med tilliggende kloster ble påbegynt i 1160. Her hadde biskopen og senere erkebiskopen tilhold til 1689/90. Etter den tid forfalt katedralen langsomt. Men selv i ruiner er katedralen et mektig syn. På den store kirkegården som omgir kirken, kunne vi se at denne fortsatt var i bruk.

Biskopen hadde sin residens i bispeborgen, St Andrews Castle, som skriver seg fra samme tid som katedralen. Gjennom sin 450-års historie har borgen tjent som bispeborg, festning og statsfengsel. Lite er bevart fra borgens tidligste periode, og det meste vi ser i dag, skriver seg fra 1500-tallet.

Bortenfor katedralen og festningen ligger St Andrews universitet, grunnlagt i 1413 og Skottlands eldste universitet. Universitetet er et populært studiested, ikke minst etter at prins William valgte å studere der. I dag er St Andrews kanskje mest kjent for sine mange golfbaner og som golfsportens hjem. Men hvis noen tror dette er en moderne sport, tar de feil. I St Andrews har det vært spilt golf siden 1350.

På The New Inn i St Andrews spiste vi også vår siste lunsj på denne turen – hyggelig og litt vemodig.

Etter lunsj fortsatte vi til Dunfermline med kirke og kloster, det siste i ruiner. Dunfermline er en av Skottlands tidligste tettbebyggelser, og i en periode var det landets hovedstad. Klosteret med tilhørende kirke ble grunnlagt på 1000-tallet. Men allerede i 1147 ble det som i dag benevnes som Old Church reist over den første. Dette var gravsted for de skotske kongene helt til Iona kom under skotsk herredømme, og Robert the Bruce ble også gravlagt her i 1329. Under arbeidet med den nye sognekirken i 1818 fant man gravkrypten med Robert Bruces levninger. Graven ble liggende under prekestolen i den nye kirken og ble i 1889 dekket av en massiv bronseplate. Slik kan vi kanskje si at turen vår både begynte og sluttet med Robert the Bruce.

En tur består ikke bare av det vi ser der vi stopper, men også av mange timer i buss. Fra vi forlot Edinburgh og til vi var tilbake på flyplassen satt Ulf Andenæs trofast ved mikrofonen fremst i bussen. Derfra delte han med oss sine kunnskaper om Skottlands forhold til vikingene, om frigjøringskampene, forholdet mellom klanene og jakobitteroppstanden. Men han fortalte også om Skottland i vår tid og om forholdet til England og EU. Hvis vi husker bare tiendedelen av alt vi hørte, kan vi mye skotsk historie.

Berit Hogseth og Marit Westerveld